CELAC: Et nytt forslag til felleskap fra Latin-Amerika til verden.

Rytterstatuen av «Frigjøreren» Simon Bolivar, med sverdet sitt klart for kamp, kroner bildet av alle presidentene i Latin-Amerika og Karibia i CELACs første toppmøte. Caracas, Venezuela, 2. og 3. desember 2012.

Torsdag 16. februar i Klassekampen skriver Hanne Nabintu Herland om det hun kaller den vestlige arrogansen. Hanne advarer oss mot «tanken om at vestlige verdier er universelle (…) Vestens syn seg selv som verdensledende». Basert eksemplet om krigen i Libya viser Hanne Vestens dobbeltmoral –Norge inkludert– når det gjelder andre lands suverenitet, og hvordan dette strider mot verdensfred.

Å tenke at verdens skjebne er å kopiere USAs og Europas demokrati, økonomi og samfunnsmodell er noe svært kjent for oss fra Latin-Amerika, enten det gjelder våre egne eliter som følger denne tankegangen som sin egen politikk eller imperialismens direkte virksomhet. Eurosentrisme heter det, og kan fremstå forskjellige måter, fra den svært hverdagslige malinchismo i Latin-Amerika, til den avskyelige logosentrismen som preger for eksempel flere fakulteter ved UiO hvor vi studere Latin-Amerika med et pensum blottet for kilder fra latinamerikanske intellektuelle.

 I Latin-Amerikas tilfelle har eurosentrisme en spesiell virkning; i følge Enrique Dussel fungerer den som hemmeligholdelse av kontinentet. Selv om «oppdagelsen» av Amerika spilte en primær rolle i oppbyggingen av moderniteten og i Europas endelige seier over Asia i kampen om å bli verdens senter, har Europa aldri erkjent Latin-Amerika som en selvstendig del av verden som har noe å bidra med i menneskehetens utvikling. Kort sagt regnes Latin- Amerikas eksistens som en uendelig øvelse i å etterligne Europa eller USA. Europa har derfor intet lære av Latin-Amerika – alt som skjer i Latin-Amerika har ingen verdi i seg selv, det er noe som hemmeligholdes under den Vestlige Verden. Dette aspektet av den vestlige arrogansen er det som vil komplementere Hannes artikkel.

Noen kan si at denne holdningen er svært overdrevet fordi det er mye fra Latin-Amerika som Europa setter stor pris ; musikk, mat, de gamle kulturene, natur og vakre steder å reise til, men dette faller inn i begrepet eksotisme. Selvfølgelig er det umulig å se svart-hvitt denne debatten, men jeg vil oppsummere holdningen min med García Márquez ord fra sin Nobels Litteraturpristale i 1982: «Latin America neither wants, nor has any reason, to be a pawn without a will of its own; nor is it merely wishful thinking that its quest for independence and originality should become a Western aspiration (…)Why is the originality so readily granted us in literature so mistrustfully denied us in our difficult attempts at social change? Why think that the social justice sought by progressive Europeans for their own countries cannot also be a goal for Latin America, with different methods for dissimilar conditions?» 

«De representer en massebevegelse av folk fra hele kontinentet som har tatt sin skjebne i sine egne hender.»

Disse ordene er svært aktuelle. Etter tiår under nyliberalisme, under absolutt politisk og militær kontroll og økonomisk styring av USA og Europa, har Latin-Amerika begynt å skrive sin egen historie. Det som skjer nå i Latin-Amerika handler ikke bare om Chavez, Fidel, Evo, Correa, Lula, Kirchner, Ortega, Mujica, Lugo, Funes med flere. Alle disse samtidig er for mye til å være et sammentreff. De representer en massebevegelse av folk fra hele kontinentet som har tatt sin skjebne i sine egne hender. Dogmet om den vestlige arroganse reduserer dette politiske fenomenet til noen få radikale presidenter som bryter prinsippene om det eneste og virkelige demokratiet mulig i verden, nettopp det europeiske eller amerikanske. 

Problemet med eurosentrisme er at mens eurosonen gikk inn i sin verste krise noensinne, som satte i fare både EU og euroens eksistens, og som fortsetter å true frihandel og kapitalisme over hele kloden, ble det i desember 2011 født et nytt fellesskap av stater, nemlig CELAC (Fellesskap av latinamerikanske og karibiske stater). Når det viktigste og største eksempelet union av stater under frihandelsdogmet faller, reiser det seg et alternativ i Latin-Amerika basert et helt annerledes grunnlag. CELAC er en videreutvikling av El Grupo de Contadora og El Grupo de Rio, som ble opprettet henholdsvis for å søke fredelige løsninger militære konflikter i Mellom-Amerika, og for dialog og samarbeid mellom landene i Latin-Amerika

Mer enn 20 millioner km2, nesten 600 millioner innbyggere, 33 land med et kombinert BNP i stand til å ta tredjeplassen i verdens økonomi, pluss en stor del av verdens viktigste naturressurser, er det som utgjør potensialet i dette felleskapet. Er det en kopi av EU? Absolutt ikke. Denne prosessen begynte i  1826 med «El Congreso Anfictiónico de Panama» da Simón Bolívar forsøkte å samle alle de nye  republikkene kontinentet. Det var i 1815 at Bolívar i «La Carta de Jamaica» erklærte det som sin viktigste oppgave veien mot absolutt selvstendighet og suverenitet i Latin-Amerika. Siden den gang  har alle de store og historiske politiske skikkelsene i Latin-Amerika bekreftet denne ideen som fellesskjebne for våre land (Sucre, Artigas, San Martín, Martí, Morazán, Sandino, Fidel, El «Che» og mange andre), mens USA og Europa har kjempet for å hindre dette i å skje.

«Foran kapitalismens krise skaper Latin-Amerika nye veier med røtter i sin egen historie, og nytt håp for fred, sosio-økonomisk integrasjon og solidaritet mellom mennesker som prinsipielt grunnlag.»

Også økonomisk sett har Latin-Amerika andre typer integrasjon; Mercosur, ALBA, Petrocaribe, Banco del Sur og videre, er baserte mer samarbeid og solidaritet enn frihandel. Politisk samarbeid har Latin-Amerika i det nye UNASUR og sitt eget sikkerhetsråd uten USA. Foran kapitalismens krise skaper Latin-Amerika nye veier med røtter i sin egen historie, og nytt håp for fred, sosio-økonomisk integrasjon og solidaritet mellom mennesker som prinsipielt grunnlag. CELAC reiser seg som muligheten for å koordinere alle disse nye institusjoner, med et viktig historisk perspektiv i et spesielt politisk øyeblikk. 

Det er lenge siden Europa skapte noe nytt. Foran krisen har de sluppet opp for ideer, og aviser i den vestlige verden skriker etter alternativer, samtidig med at den vestlige arrogansen hindrer Europa i å se behovet for å endre retning. I Hellas for eksempel ser man nye lån som eneste løsning krisen. Er dette logisk? CELAC har fortsatt en lang vei foran seg, men forskjellen er at de fleste i Latin-Amerika syns at verden endres, i fravær av enhver kulturell arroganse.

Foto: chavezcandanga under Creative Commons

En kommentar til CELAC: Et nytt forslag til felleskap fra Latin-Amerika til verden.

  1. Tilbaketråkk: VI Summit of the Americas: Fra «La Güantanamera» til oppstandelsen av den nye muldvarpen i Latin-Amerikas historie | Folk og røvere i Latin-Amerika

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *