Colombia: En regjering av engler og helgener? (II)

 

Jeg har tidligere skrevet om Colombias engleaktige visepresident Angelino Garzón, og nå er det på tide å snakke om den hellige presidenten, nemlig Juan Manuel Santos (JMS). Det store spørsmålet her er; hva det er med JMS som får ham til å fange hjertene til personer verden rundt som har interesser i Colombia (både politiske og økonomiske)? Er han så smart, eller kanskje så kjekk? Eller viktigst av alt: er han så annerledes fra tidligere colombianske presidenter? Dette skal vi her prøve å finne et svar på.

Først må vi nevne at dersom det i Colombia var mulig å si at noen hadde blått blod så ville JMS uten tvil være en av dem. I hans familie finnes det tre tidligere presidenter, både moren og faren hans er direkte etterkommere av helter fra Colombias uavhengighetskamp og en av hans forfedre står nevnt i nasjonalsangen i selskap med kun Jesus, Columbus, Jomfru Maria og Simón Bolívar. Vi snakker rett og slett om Colombias makthistorie både politisk, sosialt og økonomisk, og JMS er et perfekt produkt av denne elitistiske historien som nå har gitt Colombia tredje plass på listen over verdens mest økonomisk skjevfordelte land, kun forbigått av Haiti og Angola, i følge Human Development Report 2011 fra UNDP (Se her en kort, men god analyse om fattigdom og ulikhet i Colombia)

«Vi snakker rett og slett om Colombias makthistorie både politisk, sosialt og økonomisk, og JMS er et perfekt produkt av denne elitistiske historien som nå har gitt Colombia tredje plass på listen over verdens mest økonomisk skjevfordelte land.»

Med all sin høyere utdanning fra utlandet (USA og Storbritannia) begynte JMS sitt offentlige liv i London som representant for Colombia i Den internasjonale kaffeorganisasjonen. Etter det var han nestleder i El tiempo, den viktigste avisen i Colombia, som JMS’ familie grunnla og fremdeles eier. Han har vært utenriksminister, finansminister og forsvarsminister i tre forskjellige regjeringer. Han representerer ikke bare historien til Colombias elite, men også den moderne utviklingen av denne eliten, og er uten tvil den mest kvalifiserte mann i sin generasjon til å være president. For å avslutte denne korte biografiske beskrivelsen kan jeg legge til at JMS er kjent for å være en av de beste pokerspillerne i landet, hvilket betyr at han er en mann som liker å ta sjanser og vet å lure sine fiender.
Denne måten å administrere makt på er en klassisk metode som benyttes av den eliten JMS representerer. Uten verken etikk eller prinsipper spiller de alltid ved siden av vinneren for å beholde sin makt og prestisje. Da det colombianske folk på trettitallet begynte å gjøre opprør mot den tradisjonelle makt tillot denne eliten en «revolusjonær» president (1932-1938), men når situasjonen igjen kom under kontroll ble Eduardo Santos (JMSs grandonkel) president for å stoppe de reformene som hadde begynt. Ti år senere, når situasjonen igjen ble ugunstig for dem stiftet de geriljagrupper, og da signerte eliten en avtale om å fordele makten i Colombia mellom de to tradisjonelle partiene (1958-1974), uten å ta hensyn til livet og fremtiden til væpnede bønder på fjellet og deres familier. Et svik som er kilden til dagensgeriljagrupper. Familien Santos spilte en viktig rolle i dette.

«Han representerer ikke bare historien til Colombias elite, men også den moderne utviklingen av denne eliten, og er uten tvil den mest kvalifiserte mann i sin generasjon til å være president.»

Når det gjelder JMS’ personlige politiske karriere kan vi si at han begynte som minister i et departement han selv oppfant, bokstavelig talt. I 1997 forsøkte han seg på statskupp i samarbeid med en gruppering innen de offisielle væpnede styrker, og paramilitære grupper, i en sammensvergelse mot president Samper, medlem av partiet hvor JMS var leder. Samtidig ble han den første som foreslo en demilitarisert sone for å begynne en fredsprosess med geriljaene. JMSs parti tapte presidentvalget i 1998, men han ble raskt utnevnt til finansminister i den nye regjeringen styrt av et annet parti. Til slutt, men ikke minst, var han i perioden 2002-2004 en av de mest aktive motstanderne mot president Alvaro Uribe og hans forslag om å forandre grunnloven for å kunne bli gjenvalgt som president. I 2005, derimot, stiftet JMS det såkalte U-Partiet, som støttet Uribes gjenvalg i 2006. Som resultat av dette ble JMS umiddelbart utnevnt som forsvarsminister, det viktigste departementet for en regjering med internkrig som høyeste prioritet. Ja, som allerede nevnt er JMS den tydeligste representanten for den tilsynelatende demokratiske sektoren av Colombias elite.

«Jeg er uenig med de som ser Santos som en helgen i stand til å forandre Colombia, men jeg er helt enig med dem som tenker at nå er tiden kommet for å presse hardere for en politisk løsning i den colombianske konflikten.»

Men hvorfor er denne historien så viktig akkurat nå? Fordi JMS kanskje er den eneste presidenten i Colombia i de siste seks tiårene som har historisk, politisk, sosial og økonomisk makt nok til å forsøke å løse den militære konflikten på en fredelig måte. JMS har i tillegg vært medlem av de væpnede styrker (marinekadett NA 42-139), noe som er uvanlig i den colombianske elite og som gir JMS enda større legitimitet blant de mektigste i landet. Jeg er uenig med de som ser Santos som en helgen i stand til å forandre Colombia, eller som har en naiv oppfatning om ham (dem er det dessverre mange av her i Norge), men jeg er helt enig med dem som tenker at nå er tiden kommet for å presse hardere for en politisk løsning i den colombianske konflikten. Vi må begynne å lansere initiativer, særlig når det har kommet en ny FARC-sjef som har sagt at det er på tide å begynne å snakke sammen.

Tekst: Diego Marín
Foto: Presidente Santos av Fabio Rodrigues Pozzebom/ABr, tilgjengelig gjennom Wikimedia Commons

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *