Colombia: En regjering av engler og helgener?

Colombia er et land i krig med ca fire millioner interne flyktninger, en stat som er blitt dømt av internasjonale domstoler for menneskerettighetsbrudd, med høyreorienterte paramilitære grupper som dreper i samarbeid med politikere og den offisielle militærstyrken, og med væpnede geriljagrupper fra venstresiden som også bidrar til den humanitære krisen. Det er ganske ironisk at dette landet har en president ved navn Santos (helgener) og en visepresident som heter Angelino (engleaktig).

Det er mer enn ironisk, det er som tatt ut av en bok av Garcia Marquez. I Colombia har vi faktisk et adjektiv som passer godt i dette tilfellet: “Macondiano”, som man kan si beskriver en reell situasjon nærmere drømmeverdenen enn det rasjonelle. Jeg har mye å si både om den hellige presidenten og den engleaktige visepresidenten, men her skal jeg kun ta for meg sistnevnte Angelino Garzón, som for få uker siden var i Norge på offisielt besøk. Her fremstilte han blant annet sin regjering som en “guddommelig” løsning på den colombianske konflikten.

«Garzón var også arbeidsminister mellom 2000 – 2002, og bare i 2000 ble over 100 fagforeningsledere drept, men Garzón var selv snar med å iverksette tiltak for å unngå sanksjoner fra ILO»

Angelino Garzóns oppdrag var å avkrefte bekymringer om brudd på menneske- og arbeidstakerrettigheter i Colombia, bekymringer som står i veien for frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA, og mellom EU og Colombia. På 80-tallet var Garzón medlem av det kommunistiske partiet i Colombia med en plass i sentralstyret over flere år. Han var også en viktig leder av fagbevegelsen. Denne bakgrunnen benyttes selvfølgelig når Garzón må forklare den sosiale og økonomiske tilstanden i Colombia.

Men, Garzón var også arbeidsminister mellom 2000 – 2002, og bare i 2000 ble over 100 fagforeningsledere drept, men Garzón var selv snar med å iverksette tiltak for å unngå sanksjoner fra ILO (se artikkel av colombianske media om saken). I 2007 var han leder av en arbeidergruppe som fulgte Alvaro Uribe til USA for å få støtte til en frihandelsavtale. Resultatet var at Garzón ble utnevnt som Colombias ambassadør for ILO. Takket være hans arbeid der ble Colombia for første gang på flere år fjernet fra listen over sanksjonerte land på grunn av brudd på arbeidstakerrettigheter. Etter en så bra innsats, som sviker av arbeidernes interesser, ble Garzón visepresidentkandidat for Santos.

For å oppsummere kan vi si at Garzón har mange års erfaring med å rosemale bildet av den colombianske staten internasjonalt. Angelino har virkelig vært en “engel” både som minister, diplomat og nå som visepresident for Colombias tre siste regjeringer (Pastrana, Uribe, Santos). Men, det var en viktig ting Angelino ikke fortalte under det offentlige besøket sitt, nemlig at han stiller som kandidat til generalsekretær for ILO.

«Det å ha en hellig president og en engleaktig visepresident fungerer som god propaganda i utlandet, men forandrer ikke den politiske situasjonen i Colombia»

Så må man spørre: Er det slik at menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter er bedre ivaretatt i Colombia nå? Dessverre ikke. Det å ha en hellig president og en engleaktig visepresident fungerer som god propaganda i utlandet, men forandrer ikke den politiske situasjonen i Colombia. Bare se på dette eksempelet:

I september 2011, få uker før Grazóns Norgesbesøk, var han i et møte med lederne av en fagbevegelse i Cali, en av de største og viktigste byene i Colombia, som også er senter for colombiansk sukkerindustri. Deltakerne på møtet var representanter for «los corteros», arbeiderne som kutter sukkerrør i regionen. Midt under møtet stormet det inn DAS-agenter (DAS i Colombia tilsvarer PST) og tok til fange en av fagforeningslederne, José Valencia. Hvis slikt kan skje under et møte mellom fagbevegelsen og den engleaktige visepresidenten Garzón, bare tenk på hva som kan skje når visepresidenten ikke er til stede! (se artikkel av colombianske media om saken)

Valencia var den mest synlige lederen under en sukkerarbeiderstreik i 2008.  Av de 12.500 arbeiderne hadde kun 485 arbeidskontrakt, og de alle fleste måtte jobbe 12 timer om dagen med en inntekt på bare 8959 COP (26 NOK) per tonn sukkerrør de kuttet med sine egne hender. Det fantes ingen folketrygd, og for å få arbeid måtte de være medlemmer av kooperativer som tok 35% av inntektene deres. Jeg synes de hadde god grunn til å streike! Eller hva? Myndighetene, derimot, påstår det var ulovlig (se artikkel om streiken).

«Santos og Angelino vil få Norge til å ratifisere en frihandelsavtale, og de vil ha Garzón som ILOs generalsekretær. Dette er rett og slett en fornærmelse mot demokratiet og mot arbeiderne i verden»

Valencia er nå fri, men på nevnte møte tok DAS-agentene bilde og navn på de andre lederne, en vanlig praksis blant sikkerhetsorganer i Colombia. DAS påstod at det var en terroristinfiltrasjon. Et meget originalt argument, ikke sant?

Situasjonen i Colombia er nå så dårlig at det har kommet en rapport om arbeidsforholdene. Denne er finansiert av USAID, med tall som klart viser at Colombia enda har en lang vei å gå når det gjelder å sikre arbeidernes rettigheter (les om rapporten her).

Santos og Angelino vil få Norge til å ratifisere en frihandelsavtale, og de vil ha Garzón som ILOs generalsekretær. Dette er rett og slett en fornærmelse mot demokratiet og mot arbeiderne i verden. Jeg håper at den norske fagbevegelsen bruker sitt eget diplomati for å unngå dette, spesielt når den norske regjeringen ikke tar til motmæle mot de overgrep som den såkalte «hellige» og «engleaktige» regjeringen i Colombia står ansvarlige for.

Tekst: Diego Marín

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *