De andre historiene – fortellingen om en rundtur i Zapatistland

LAGs solidaritetsbrigade til Chiapas, Mexico, våren 2012 ga som del av sitt etterarbeid ut boken «De andre historiene». Denne gjorde fjorten zapatistfabler tilgjengelig på norsk. Inntektene fra salget var planlagt å gå til Kvinneutvalget i LAG sine prosjekter med urfolk i Chiapas, men da disse ble utfaset ble det bestemt at pengene skulle gå direkte til Zapatistene gjennom caracolene (sneglehus) med eget styre, De Gode Regjeringene (Juntas de Buen Gobierno). Caracolene er en av metodene Zapatistene har innført for å bygge opp autonomien i hvert område og det finnes fem caracoler spredt utover Chiapas. Trenger du en oppdatering på zapatisthistorien har LAG akkurat oversatt denne filmen, som gir en fin innføring.

Nå har nesten halvparten av bøkene blitt spredt ut til det norske folk og tiden var kommet for å dele ut de første pengene. Synne og Lisbeth, tidligere Chiapasbrigadister, dro derfor til San Cristobal de las Casas for å ta ferden ut til caracolene. I første omgang har vi dratt vi til caracolene Oventic og La Realidad.

Oventic er nok den caracolen som er mest vant til besøk da denne ligger nærmest San Cristobal. Ved inngangen ble vi først møtt av en vakt som med smilende øyne i åpningen på den svarte finlandshetten ba oss om å vente litt. To andre hettekledte compas kom så og skrev ned navnene våre og grunnen vår for å ville besøke caracolen og juntaen. Etter en liten ventetid ba de oss om å følge med dem inn til juntaen for å presentere vårt ærend.

photo7

Seks tusen pesos til folket.

Inne i bygningen til Den gode regjeringen hilste vi på rundt ti nye compas med ansiktet dekt av enten finlandshetter eller røde skjerf. Vi takket for at de kunne motta oss og overrakte et eksemplar av boken og donasjonen. Etter flere høflighetsfraser tok en av compaene ordet og fortalte at det var viktig at vi forstod at de som junta bare representerte folket og at pengene de nå hadde mottatt ikke ville gå til dem selv, eller bare til en person, men til hele felleskapet. Etter audiensen hos juntaen fikk vi en guidet tur rundt i caracolen hvor vi fikk se igjen skolen der vi studerte spansk i en uke på begynnelsen brigadeoppholdet vårt, og flere av de fine muralene som vi har brukt som illustrasjoner i fabelboka.

photo8

Synne poserer med velkjente veggmalerier.

Et par dager senere gikk turen til La Realidad. Dette er en noe lengre tur med flere bussbytter, men vi kom oss fram uten problemer. Ryggsekkene våre ble knyttet løs fra taket, slengt på ryggen og vi begynte å gå mot porten til caracolen. Vi kom imidlertid ikke mange skrittene før vi ble stoppet av to lokale menn som lurte på hvor vi skulle og hva vi ville her. Vi svarte noe forvirret at vi var på vei til caracolen fordi vi hadde en gave til juntaen. De fortalte vennlig at det ikke var mulig å treffe juntaen nå, før de tok oss med til et hus like ved hvor de sa at vi kunne bli natten over. På den korte veien dit passerte vi en nybygget leir hvor en gjeng internasjonale fredsoperatører kikket nysgjerrige på oss.

Mennene presenterte seg som de ansvarlige for besøkende til caracolen La Realidad og forklarte oss at på grunn av situasjonen som råder der etter det som skjedde i begynnelsen av mai, var ikke juntaen tilgjengelig og caracolen stengt.

photo4

Den paramilitære lederen Maneul Velasco Cuello og øverste paramilitære leder Peña Nieto – Mordere og kriminelle. Måtte de aldri få fred. / Kamerat Galeano – Rettferdighet, ikke hevn.

Den 2. mai gikk nemlig en paramilitær gruppe ved navn CIOAC-H til angrep og ødela den autonome skolen og klinikken i La Realidad. I tillegg skjøt og drepte de en Zapatist kjent under navnet Galeano. Les mer om angrepet og Zapatistenes svar på dette her.

Våre nye venner sa at vi likevel kunne overlevere gavene våre til portvakten. Vi måtte bare vente litt.

De fortalte videre at det var viktig at vi ikke snakket med noen utenom de to under oppholdet vårt der, fordi vi ikke kunne vite hvem som var på vår side og hvem som sympatiserte med de paramilitære. Vi så på hverandre og på dem og tenkte at det jo var helt sant, vi kunne jo ikke være helt sikre på hvem de var heller. Vi følte oss tryggere da de etter en liten stund kom de tilbake og tok oss med inn i caracolen for å møte portvaktene. Tre finlandshettekledte vakter, en kvinne og to menn, tok imot oss i vaktrommet ved inngangen til caracolen og vi fikk gitt fra oss bok, penger og en kort støtteerklæring på vegne av alle sympatisører i Norge som håper at situasjonen i området deres skal bli mindre truende. Så ble vi geleidet ut av caracolen igjen – her var det ikke rom for en rundtur.

photo1

Synne i kjent stil.

Resten av kvelden tilbragte vi sammen med de internasjonale fredsobservatørene og de to Zapatistene som hadde vært vår velkomstkomité. Vi fikk servert bønner og ble underholdt med gitarspill før vi ble fulgt tilbake til huset vårt ved mørkes frembrudd. Zapatistene ønsket nemlig at vi skulle låse oss inn for å unngå ubehageligheter med landsbyboere som ikke var på deres side, da situasjonen i landsbyen fortsatt er veldig spent. Vi rigget oss til i kjent stil for alle som har vært på uteopphold i Chiapas, med hengekøye og teppe som provisorisk seng på gulvet. Tidlig neste morgen gikk turen tilbake til San Cristobal der vi nå befinner oss. De gjenstående tre caracolene får besøk i løpet av noen måneder – denne gangen strakk ikke tiden til.

Det er fortsatt flere bøker igjen – til glede for deg og Zapatistene!

Tekst og foto: Synne Tonil D. Bussesund og Lisbeth R. Dragnes

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *