En Black Panther i Chiapas

Jeg fant en svart panter i fjellene i Chiapas. Ikke en slik som lever i den grønne jungelen, men en ekte motstandspanter fra asfaltjungelen i USA. En av disse panterne som løftet knyttneven i været med en svart hanske. En av de som gjorde de svartes kamp for like rettigheter som hvite til en grunnleggende kamp på 60- og 70-tallet.

– Jeg ble invitert hit som artist «in recidence» for å lage grafisk kunst i zapatistenes områder i Chiapas.

La meg introdusere ingen ringere enn The Black Panther Party sin tidligere kulturminister Emory Douglas. Mannen med det største smilet og de kuleste plakatene fra 60 og 70-tallet.

Vi befinner oss i zapatistcaracolen Morelia i den sørligste delstaten i Mexico, Chiapas. En caracol er kort sagt et adminstrativt senter styrt av de autonome samfunnene som sogner til denne caracolen. Her jobber urfolksorganisasjonen Zapatistene (EZLN) for politisk deltagelse, utdanning, helse, matsikkerhet og mer.

 

ZAPANTERA

– Dette er første gang for meg i Chiapas. Jeg er her for å støtte zapatistenes kamp for grunnleggende menneskerettigheter. Det finnes mange fellesnevnere mellom kampen til The Black Panther Party og zapatistenes kamp for urfolksrettigheter og systemendring i Mexico.

Partiet Black Panther gikk mot slutten på samme tid som zapatistene begynte organiseringen av fattige og jordløse urfolk i Chiapas.

– Det er i ånden til de to kampene og den symbolske viktigheten begge bevegelsene har hatt og har, som skaper grunnlaget for dette møtet mellom politiske kamper fra forskjellige tiår. Et historisk politisk og kulturelt møte kalt Zapantera.

Emory Douglas ble invitert til Chiapas av kulturhuset Edelo i San Cristobal, og mellom foredrag og filmvisninger i byen, fikk Emory tid til tre dager med veggmaling i zapatistcaracolen Morelia.

Historisk, politisk og kulturelt møte: Aktivister, zapatister, pantere og kunstnere var samlet i kampens ånd i caracolen Morelia.

 

REBELLER MØTER REBELLER – ET KUNSTNERISK MØTE

Vi er 17 i følget. Aktivister, panthers, zapatister, kunstnere, ja til og med den portugisiske street-art kunstneren Rigo 23 er med. Etter å ha punktert et dekk og haiket siste biten inn den lille grusveien mot Morelia, blir vi fulgt bort til den autonome zapatistskolen i den autonome kommunen 17. november. Det tar ikke lang tid før 110 zapatistungdommer som går på den autonome internatskolen samler seg i auditoriet. Etter å ha delt revolusjonære sanger, dikt og vitser, setter vi i gang med idémyldring om hvordan auditoriet skal bli malt innvendig.

– Beautiful, beautiful, sier Emory mens han ser vegger og søyler bli malt i forskjellige farger.

Jeg får tak i Emory og vi setter oss på en av trebenkene i auditoriet. Rundt oss blandes det maling, det prosjekteres bokstaver på veggene, noen sitter i en krok med papir og blyant og pønsker ut bildet til neste vegg. Her er det kampen som skal males, gjennom symboler og ideer om en framtid vi har lyst å leve.

– Det har vært veldig inspirerende å være her og se arbeidet til zapatistene. De kjemper for retten til å selv bestemme over egen framtid. De gjør det på sin egen måte, med tålmodighet, men samtidig med en standhaftighet som imponerer.

Emory forklarer at den sterkeste forbindelsen mellom The Black Panthers i USA og zapatistene i Chiapas er kampen for respekt, likeverd, og det å få muligheten til å selv bestemme over egen skjebne. Kampen for å ikke være en slave av et system, hverken av det gamle kolonisystemet, eller dagens kapitalistiske system. Jeg spør Emory om hva han synes om kriminalisering av organisasjoner som EZLN, og om militariseringen i Chiapas som er umulig å ignorere når man beveger seg innenfor urfolks områder i delstaten.

– Undertrykkelse er noe som er universelt. Over alt hvor du finner folk som motsetter seg et urettferdig system vil du finne undertrykkelse. Over alt i verden har du politiske fanger, selv til dags dato har vi flere Black Panthers i fangenskap. Vi har også statlig undertrykkelse i USA i dag som innskrenker mulighetene, men vi som fremdeles lever og har pust i lungene, vi fortsetter kampen for et mer rettferdig samfunn. Jeg ser på det som kanskje min viktigste jobb å videreformidle vår historie til nye generasjoner.

 

Fargerikt: Det gikk med mange bokser maling i løpet av det 3 dager lange kunstprosjektet.

BRODERTE PLAKATER

Emroy sine plakater er kanskje ikke kjent i alle kretser, men mange vil nok allikevel dra kjensel på karikaturene, personene og selvfølgelig den svarte panteren, selve symbolet for partiet, som Emory er mannen bak. Hans tegninger ble publisert i ukeavisa til The Black Panther. Her illustrerte han dagligdagse problemer til den svarte befolkningen i USA. Avisa ble limt opp på gata før den ble lagt ut til salgs, informativ street-art, det var i gata kampen måtte bli gjort synlig.

Møtet mellom Black Panthers og zapatistene er basert på grafikken Emory lagde og lager, og kunsthåndverk i Chiapas. Zapatistkvinnene har forskjellige håndverkskooperativer, og en av dem tok utfordringen med å tolke Emory sine gamle plakater inn i en zaptistkontekst. Resultatet har blitt broderier av Emory sine plakater, hvor de svarte panterne møter Chiapas sine urfolksdrakter, symboler og mønstre.

– Noen av de historiske trykkene jeg lagde på 60-tallet har blitt brodert og «remixed». Det ser ut som plakater, men dette er laget med nål og trå. I tillegg har zapatistene i Morelia malt noen av mine gamle plakater hvor de har byttet ut noen elementer med egne symboler, slik som maisplanten. Jeg må si det rører meg langt inn i hjerterota å se at noen kan bli inspirert til å lage noe så genialt og vakkert som dette.

 

Ekte "raddis": Emory Douglas har ikke tenkt å gi opp aktivistkunsten med det første.

INSPIRERENDE MØTE

Auditoriet på den autonome skolen i 17. november er nå fylt opp av folk som maler på alle vegger. Emory blir litt utålmodig og det rykker litt i hånda som holder malekosten. Vi er jo her for å male.

 – Jeg vil absolutt integrere zapatistenes kamp i arbeidet mitt framover. Både det jeg har sett og delt her i løpet av de to ukene sammen med zapatistene, mexikanske kunstnere og alle de kreative sjelene på Edelo har inspirert meg. Nå skal jeg ta det med meg videre og kanskje inspirere andre?

Ja det kan inspirere, sier jeg til Emory som smiler og humrer tilbake. Inspirert er i hvert fall jeg av å møte en eldre svart panter, og det i selveste zapatistcaracolen Morelia. Det er noe uendelig vakkert med å møte en gammel ”raddis” som fremdeles er raddis.

– I will be back soon.

Emory kommer tilbake til Chiapas alt i desember for å bli med på den årlige kollokvien på urfolksuniversitetet CIDECI i San Cristobal de las casas.

– And I will come back again, sier Emory. – To make more. And then I will come back again and make even more.

 

Zapantera: Zapatistene og The Black Panters har mye til felles.

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

Topp foto: Omar Inzunza

Andre foto: Ingrid Fadnes

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *