En ny etappe i EZLNs kamp: Marcos erstattes.

Når kamerater lever og dør i kamp, hva sier deres fravær oss? “Husk meg?” “Ær meg?” Eller krever deres fravær at vi ikke gir opp kampen og at vi ikke selger oss?

Spørsmålene var del av et komuniké skrevet av Subcomandante Marcos fra Zapatistenes frigjøringshær (EZLN) forrige 22. desember. Komunikeet ble publisert få dager fra start for andre runde i Frihetsskolen til Zapatistene, der blant annet flere LAGere deltok. Dagen markerte også de sekstende årsjubileet for Acteal-massakren, hvor 45 kvinner, menn og barn mistet livet i hendene på paramilitære som opererte under statens ordre i President Zedillos skitne krig mot EZLN. Vi må huske våre døde, men vi må heller ikke glemme at for dem som mistet livet i en kamp for frihet, er verken museer eller biografier viktig. Det som er viktig er at de ikke kjempet forgjeves,  at vi ikke gir oss og at vi fortsetter å kjempe for livet.

larealidad-saridennise-subversionesEZLN har mistet enda en kamerat. 2. mai, en dag før det åttende årsjubileet for politivolden i Atenco, da unge Alexis ble drept av politiet mens minst 26 kvinner ble utsatt for seksuell tortur under ordre av Enrique Penia Nieto (som den gang var guvernør i delstaten Mexico, mens han idag er president), ble Galeano drept av paramilitære i grenden la Realidad. Galeano var med på å bygge opp EZLN i organisasjonens første år i de dypgrønne dalførene sør i Mexico. Dalførene som bevarer så mange hemmeligheter, så mye historie, så mange personlige beslutninger og så mye kollektiv kamp. Dalførene som beskytter dem som idag nekter og underkaste seg og å forsvinne; Zapatistene.

Læreren Galeano

Mange av oss som er med i la Sexta Nacional e Internacional fikk bli kjent med Galeano som delte av sine kunnskaper med oss. Galeano var lærer for mange elever under Zapatistenes Frihetsskole. Skolen samlet flere tusen studenter i fjor og i januar 2014, og var enda et bidrag fra zapatistene for at vi skal kunne organisere oss bedre, miste vår redsel, og å forstå at det som virker som en umulig utopi, i virkeligheten ikke er det. Det umulige er mulig, men det krever forpliktelser og etikk. Gjennom 30 år med en konstant, disiplinert, ydmyk og ikke minst kreativ kamp har urfolksfamiliene i Chiapas vist oss at ja, det er mulig å skape en annen verden, bygget på andre kriterier, som verdighet, kjærlighet og rettferdighet; langt fra overmakta, langt fra kapitalistiske relasjoner; og i denne konstruksjonen kan vi finne friheten selv.

Imagen1Som lærer på Frihetsskolen, delte Galeano sine refleksjoner i det første nummeret av zapatistenes blad Rebeldía Zapatista: La palabra del EZLN, som kom ut i februar:

«Frihetsskolen er enda en oppnåelse vi har klart gjennom vår motstandskamp, gjennom vår kamp. Det er enda en oppnåelse etter disse 500 årene hvor vi har vært utnyttet og tråkket på for det dårlige systemet, den dårlige regjeringen i Mexico har aldri gitt et slikt rom hvor vi kan møte andre sektorer og grupper fra hele landet.»

De paramilitære

Få måneder senere blir Galeano drept. Få meter fra Zapatistenes senter i la Realidad, blir han slått og kuttet med machete av 15 paramilitære fra CIOAC-H, og til slutt drept av tre feige nådeskudd. Drapsmennene er paramilitære ledere i CIOAC-H i koordinasjon med kommunestyrene i området Realidad ligger i, og delstatsguvernørern Manuel Velasco. Kanskje var det de samme paramilitære som for en tid tilbake kuttet ned det store vakre Ceiba-treet som fra sin posisjon midt i grenden hadde beskyttet innbyggerne under sin trekrone? Den gang var det enorme brukne treet, som for så mange urfolksgrender symboliserte liv og motstand, et slags illevarslende signal om at de paramilitære allerede hadde gitt opp verdigheten sin og solgt hjertene sine.

Det er ihvertfall de samme lederne som de siste månedene har stått bak en rekke angrep på ulike nabogrender, både zapatister og andre, i koordinasjon med ulike offentlige instanser i Mexico. Under en seremoni for å ære Galeano den 24. mai, leste Subcomandante Moises opp navn og ansvar til noen av de som står bak drapet på Galeano. Det er Subcomandante Moises som er ansvarlig for etterforskningen av drapet, som EZLN gjennomførerer. «Vi vil ha rettferdighet og ikke hevn», sa Moises. «Vi er i sorg over Galeano, men vi skitner oss ikke til. Vår kamp er for rettferdighet, og vi bør ikke trå feil. Fienden vår er den nyliberalistiske kapitalismen og overmakta. Drapsmennene, som er blitt lurt, vil møte EZLNs rettferdighet, med tiden vil dere se hvordan. Men, vi hevner oss ikke.»

10390472_460314487432874_539939470123394060_n Solidaritet fra mange hold

Sermonien ble gjennomført den 24. mai i grenden Realidad, hvor Zapatistsenteret «Caracol I, la Realidad» også ligger. Her sitter det autonome zapatiststyret, som er ansvarlige for de sørlige delene av Lacancona-jungelen og grenseområdene mot Guatemala. Tilstede var tusenvis av zapatister, komandører fra EZLN, EZLNs geriljasoldater, representanter fra urfolkskongresser i Mexico og rundt tusen sympatisører fra sivilsamfunnet. Subcomandante Marcos viste seg for første gang på flere år, og motbeviste dermed at han er død, eller døende, slik spekulasjonene har vært de siste årene.

Men sermonien var viet Galeano. Moises snakket til forsamlingen: «Vi vil fortsette arbeidet Galeano har lagt igjen hos oss. Vi må følge eksemplene til våre falne kamerater, enten de har verv/rang eller er fra grasrota. Vi ser mange veier frem til friheten i Mexico, og det er ikke slik enkelte sier; at man enten må gå gjennom valgsystemet eller ta til våpen. Gjennom våre 20 år har vi sett at dialog med den parasittiske regjeringa som selger fedrelandet ikke fører oss noen vei. De oppfylte aldri sine løfter da vi var i dialog med dem. Den eneste dialogen som har vært viktig er vår dialog med andre marginaliserte som kjemper nedenfra og til venstre. Disse er idag med i la Sexta, nasjonalt og internasjonalt». «I begynnelsen var de de med verv innenfor EZLN som dialogerte med den sosiale bevegelsen. Idag er det grendene selv. Dette er sannheten. Vi er imot overmakta, enten det er gjennom politiske partier eller med våpen i hende. Vi er for at folk bestemmer sin egen vei.»

For åtte år siden, i kjølvannet av den brutale politivolden i Atenco, var det EZLN som viste sin solidaritet. Det var EZLN som sa «Hvis en rammes av undetrykkelse, så rammes vi alle», og som mobliserte den Andre kampanjen til kampen for de politiske fangenes frihet. I dag er verdens solidaritet ved EZLN sin side. Brev i solidaritet, aksjoner i mange av verdens fjerne strøk, og i karavanen som øyeblikkelig klargjorde seg for å reise helt til la Realidad. Representanter for urfolksgrupper, i høy alder og fra fjerne områder, som hver og en har sine egne kamper og sine problemer, reiste gjennom dager og netter til Chiapas, for å si til zapatistene, til Galeanos familie og til verden at zapatistene ikke står alene.

En ny etappe: Subcomandante Marcos erstattes

Og denne solidariteten er en del av grunnen til at EZLN bestemmer at drapet på Galeano setter tidspunktet og stedet for å kommunisere deres beslutning om å erstatte Marcos. Klokken to natten den 25. mai, talte Marcos sine siste ord. Han husket morgengryet den 1. januar 1994, da en hær av rebelske urfolk inntok mange kommuner i Chiapas. «Bare få dager etter, mens de falnes blod fortsatt var frisk i bygatene, forsto vi at de andre ikke hadde sett oss. Vant som de var med å se på urfolk ovenfra, klarte de ikke å heve blikket for å se oss i øynene. Vant som de var med å se oss ydmyket, klarte ikke hjertene deres å forstå vårt verdige opprør. Deres blikk hadde stoppet ved den eneste hvite mann de hadde sett med finlandshetter. Våre sjefer sa dermed, om de er så smålige, la oss lage en skikkelse som er like liten som dem, slik at de kan se ham, og gjennom ham, oss». Og dermed konstruerte vi figuren Marcos.»

45.elrelevoMarcos fortsatte; «Gjennom la Sexta har vi endelig møtt folk som ser rett på oss, og som hilser oss og omfavner oss, og dermed kan vi også hilse og klemme. Med la Sexta har vi funnet dere. Endelig, noen som forstår at vi ikke vil ha gjetere til å lede oss, eller sauer som vi skal føre til et lovet land. Verken herskere, eller slaver. Verken overmenn, eller masser som ikke tenker selv. Men vi trengte å se om de kunne observere og lytte til oss. Innenfor våre egne rekker har fremgangen vært voldsom. Derfor skapte vi Frihetsskolen. I tre runder har vi sett og skjønt at det idag finnes en generasjon som kan møte våre blikk, som kan lytte til oss, og snakke til oss uten å forvente guider eller ledere, uten å ønske å følge eller bli fulgt. Figuren Marcos er derfor ikke lenger nødvendig. Den nye etappen i vår kamp kan begynne».

Om Marcos selv sa han: «Barna som tidligere samlet seg for å lytte til hans eventyr vil ikke lenger savne ham. Idag er de store, de har fornuft, og de kjemper for frihet, demokrati og rettferdighet, som er oppgavene til enhver zapatist».

Døden blir i dag villedet av en mann som heter Galeano når han kjemper. I de steinene som er lagt ned ved graven hans vil han igjen oppstå og lære bort til de som vil om det som er grunnleggende i zapatismen; å ikke selge seg, og ikke gi opp. Klokken 02.08, den 25. mai 2014, erklærer EZLN Subcomandante Marcos død, mens Subcomandante Insurgente Galeano blir til.

Alle bildene i artikkelen tilhører en samling uavhengige medier som deltok i en karavane for å ære Galeano 24. og 25. mai. Deres samling av materiale finnes her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *