Fattigdomsbekjempelse eller sosial kontroll i forkledning?

I Chiapas, Mexico er delstatsregjeringen i ferd med å gjennomføre guvernør Juan Sabines prestisjeprosjekt “Bærekraftige rurale byer”. Med lovnad om fattigdomsbekjempelse i baklomma høster prosjektet internasjonal anerkjennelse i tråd med FNs tusenårsmål. Men hvilke intensjoner gjemmer seg egentlig bak løftet om et bedre liv på landsbygda?

Bærekraftige rurale byer
Delstaten Chiapas utgjør et av de vakreste, mest naturrike og artsmangfoldige områdene i Mellom-Amerika. Se for deg et milelangt vakkert og grønnkledd landskap som strekker seg fra jungel til ås og fjell – et landskap som brått brytes av en liten forstadsby. Her bygges det hus, skoler, sykehus og arbeidsplasser. Er drømmen om et moderne liv på landsbygda i ferd med å gå i oppfyllelse?

Guvernør Sabines og hans delstatsregjering har siden 2007 proklamert prosjektet «Bærekraftige rurale byer» som et tiltak for å løfte levestandarden blant urfolk på landsbygda. Ved å gi landets fattigste et tak over hodet, innlagt strøm og vann, samt tilgang til utdanning, helsetilbud og lønnsarbeid, skårer prosjektet høyt på det vestlige utviklingsidealet. FN liker resultater som kan måles i tall.

"Vivir mejor": Hvem har rett til å definere hva som er et bedre liv for urfolk på landsbygda?

Lovnaden om et bedre liv går deg ikke hus forbi, selv ikke i løpet av et kort besøk. Allerede på skiltet som ønsker den innreisende velkommen står det: “Vi er ikke lenger de fattigste i Mexico”. Det kan nesten virke som om denne beskjeden er viktig å gjenta, slik at beboerne ikke skal glemme hvor heldige de er. Derfor har man også for sikkerhets skyld risset inn slagordene “lev bedre” på hver og en av de masseproduserte sponplateveggene som utgjør husbebyggelsen i Santiago el Pinar.

Et bedre liv?
Mange på landsbygda i Chiapas drømmer om et bedre liv. I de siste ti-tjue årene har særlig konflikt over jorda skapt store problemer for småbønder som i mange generasjoner har levd av det naturgrunnlaget har gitt dem. Årsaken til dagens landproblematikk kan i stor grad knyttes til en grunnlovsendring som tidlig på 90-tallet la til rette for økt privatisering og kommersialisering av jorda. Dette skjedde parallelt med at Mexico underskrev NAFTA-avtalen med USA og Canada i 1994, en frihandelsavtale som på mange måter var et nådestøt for kollektiv bruk og rett til jorda.

Situasjonen for mange bønder er vanskelig, men er løsningen å omplassere og stue «problemet» inn i masseproduserte kartongbyer? Det er ikke min rolle å skulle definere hva som er et bedre liv for urfolk på landsbygda i Chiapas. Det er likevel ingen tvil om at situasjonen for de som flytter fra sine tradisjonelle landområder til de rurale byene opplever drastiske endringer. Fra å livnære seg som uavhengige bønder, blir mange avhengige lønnsarbeidere. Ved å bryte med kollektive sosiale nettverk, vil livet i større grad være fokusert på individets relasjon til marked og stat. Identitet, språk og kultur står også i fare for å svinne bort når mangfold byttes ut med én standard.

Husene i ruralbyen Santiago el Pinar holder svært dårlig kvalitet. De er ikke bærekraftige, på lik linje med resten av prosjektet.

Det er ikke bare en endret livsstil som venter de nye beboerne i Santiago el Pinar.
Ved første øyekast ser husene ut som fargerike søte kolonihager, men med en nærmere titt ser man fort at de holder svært dårlig kvalitet. En rapport fra Cornell University (2010) viser at de er av så dårlig kvalitet at et litt større vindkast eller bevegelse i jorden vil kunne gjøre store skader. Selv om prosjektet tilbyr infrastruktur og sosiale tjenester, konkluderer rapporten likevel med at prosjektet ikke er langsiktig bærekraftig. Mange får ikke jobb, og må pendle til sine gamle åkerlapper. En annen sentral kritikk går ut på at beboerne ikke deltar i beslutningsprosesser knyttet til implementering. Slagordet «Lev bedre» minner mer og mer om en avledningsmanøver i pen bekledning.

En makaber plan
I tillegg til å kritisere prosjektets bærekraftighet, er flere organisasjoner også svært skeptiske til den skjulte politiske og militære agendaen som virker å lure under overflaten.
I følge Abraham fra CAIK, er Sabines stjerneprosjekt en del av en større makaber plan – nemlig å omplassere urfolk fra ressursrike områder og konsentrere dem i småbysamfunn som lett kan kontrolleres. Områder som er attraktive for turisme, kommersielt jordbruk og utvinning av mineraler. Helt siden Mexico underskrev NAFTA-avtalen i 1994, har Zapatistbevegelsen synliggjort seg for hele verden med sin klare protest mot det nyliberale veivalget regjeringen valgte. Deres krav er enkelt: De ønsker autonomi, og ikke å utnyttes av markedskrefter! En effektiv måte å kontrollere en opprørsk befolkning på er å fragmentere, sentralisere og avhengiggjøre. Det kan virke som Sabines og hans delstatsregjering har funnet oppskriften på en motopprørsstrategi legitimert og finansiert av selveste FN.

Folk er ikke dumme
I Santiago el Pinar står to tredjedeler av husene tomme. Selv om noen lar seg friste (eller skremme) av myndighetenes utspekulerte planer, er mange skeptiske. De gjør opprør og fortsetter kampen for å bo på og leve av jorda si. «Uten jorda er vi ingenting», sier en av kvinnene i dokumentaren Hasta Aquì te Mueves, som CAIK har laget. Det er en grunn til at bare to av de 25 planlagte byene har blitt bygd siden prosjektet ble lansert i 2007. Folk er ikke dumme!

Tekst og bilde: Eva Fjellheim, på solidaritetsbrigade i Chiapas, Mexico.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *