Fra minnet til håpet – 25 års arbeid for menneskerettigheter i Chiapas

Den 19. mars i år var det 25 år siden biskop Samuel Ruiz García grunnla menneskerettighetsorganisasjonen Centro de Derechos Humanos Fray Bartolomé de Las Casas, AC, – bedre kjent som Frayba, i Chiapas, Mexico.

Jubileet ble markert med et forum hvor menneskerettighetsforkjempere og støttespillere fra fjern og nær var invitert til San Cristobal de Las Casas for å komme sammen til diskusjon og samtale om arbeid for menneskerettigheter.

Foredragspanel under forumet på CIDECI Unitierra i Chiapas.

Foredragspanel under forumet på CIDECI Unitierra i Chiapas.

Forumet gikk over to dager hvor det ble holdt panel med tittelene “Urfolks rettigheter, jord og territorium”, “Minne, rettferdighet og sannhet” og “Militarisme og væpnet konflikt” og borddiskusjoner omkring de samme temaene.

I det første panelet kom det fram historier om hvordan lokalsamfunns rettigheter blir trampet på, blant annet når store selskaper fatter interesse i de naturressursene som tilhører samfunnet, mens det andre panelet tok opp arbeid med å avdekke menneskerettighetsbrudd skjedd i fortiden, igangsette prosesser for å anerkjenne hva som har skjedd og også få i gang en rettsprosess mot overgripere. Panel tre handlet om militæres overgrep, både på landsbygda i Chiapas og under borgerkrig i El Salvador og i Guatemala, i tillegg til lokalsamfunns erfaringer med paramilitærere grupper.

Festlokalet var pyntet med store plakater som beskriver menneskerettighetene.

Festlokalet var pyntet med store plakater som beskriver menneskerettighetene.

Den tredje dagen var det duket for pressekonferanse for Frayba og forumet, før det hele ble rundet av med festligheter, taler og skåling for Fraybas viktige arbeid.

Latin-Amerikagruppene i Norge har et langt samarbeid med Frayba, som blant annet går ut på å sende ut fredsobservatører på landsbygda i Chiapas. Som chiapasbirgadist med LAG i 2012 fikk jeg prøve ut tilværelsen som fredsobservatør ved to anledninger.

En gang ble jeg med til et naturreservat opprettet og overvåket av zapatistene, og en gang til en landsby hvor landsbybeboerne var delt i en gruppering som var med i Den andre kampanjen og en del som ikke var det. I begge områdene handlet de underliggende konfliktene om bruk av naturressurser og trusler om tvangsflytting av lokalbefolkning.

Zapatistene er en gruppering av stort sett urfolk som krever sin rett til å bygge opp selvdrevne autonome samfunn på landsbygda i Chiapas, da de mener at myndighetene i delstaten og i Mexico aldri har gjort noe for å hjelpe dem eller andre på den mexicanske landbygda å overvinne fattigdom og alle de sosiale problemene som dette medfører. Den andre kampanjen er et initiativ lansert av zapatistene for å invitere alle som sympatiserer med zapatistene, i Mexico og resten av verden, til å være en del av et nettverk som ikke støtter den politiske ordenen i verden i dag, men som sammen ønsker å skape en ny og bedre verden der det er plass til mange verdener. I Den andre kampanjen inngår mange organisasjoner og samfunn som jobber for selvstyre og rettferdighet.

Samfunn i Chiapas som ønsker å selv bestemme over livene sine og området sitt møter mye motstand. Deler av det kommer i form av vold, kriminalisering og trusler fra myndighetene, men også fra lokalt baserte paramilitære grupper som, mer eller mindre åpent, også er støttet av myndighetene.

Fraybas arbeid går ut på å overvåke menneskerettighetssituasjonen og rapportere om menneskerettighetsbrudd uført mot slike lokalsamfunn. Derfor sender Frayba ut fredsobservatører til steder som er truet.

Mine uker som fredsobservatør på landsbygda i Chiapas gikk med til timevis med patruljering i et naturskjønt og fredelig fjellområde, og til å observere en lite besøkt vaktpost ved en landsby og hvordan dagliglivet utfoldet seg i selve landsbyen. Det var to observatøropphold hvor ordet “fredsobservasjon” virkelig føltes passende, da vi lettet kunnet dra tilbake til Frayba begge gangene og rapportere at det for tiden var omtrent bare ro og fred å observere.

“Campamento por la paz” - “Fredscamp”

“Campamento por la paz” – “Fredscamp”

I naturreservatet som var fredet av zapatistene ble vi riktig nok ved noen anledninger vitne til at zapatistene som patruljerte området fikk en god dose kjeft av andre lokale folk. De sistnevnte hadde da blitt tatt på fersken i å prøve å hente ut ressurser som ved eller småvilt fra området uten å ha innhentet godkjennelse fra zapatistenes Gode regjeringer. Slike konfrontasjoner ble imidlertid møtt med stor ro fra vår patruljefører, som i hvert tilfelle rolig og fattet fortalte og forklarte om kampen for selvbestemmelse og bærekraftighet som zapatistene fører, og hvordan dette krevde at alle som ville bruke akkurat dette området, var nødt til å snakke med dem først.

Det ble etter hvert klart for oss at en slik ordning ikke først og fremst var myntet på å gjøre livet vanskeligere for andre fattige småbønder. Det fungerte på denne måten for å kunne holde unna større og mektigere krefter, som ønsket å ta seg inn i området og kaste ut det som måtte stå i veien for dem av natur eller folk.

I motsetning til det rolige fjellområdet var den lille landsbyen aldri stille. Haner galte før man orket tanken på å engang vurdere å begynne å våkne opp, hvert hus hadde gjerne sin musikk på for fullt hele dagen, folk styrte rundt med sitt, og barn og esler ropte, skrek og lo, mens gresshopper og hunder holdt det gående om natten når de andre lydene hadde roet seg.

Det var likevel fred, tenkte jeg. Å leve livet sitt, i hjemmene sine i landsbyen sin, uten tydelige konflikter. Men fred er jo ikke bare fraværet av synlig konflikt, og det jeg så takknemlig så som overkommelige diskusjoner om vedsanking eller vanlig dagligliv hadde alltid en skygge over seg.

Det var ikke ekte fred vi observerte, ellers ville jo ikke vi blitt sendt dit som observatører for å se etter freden.

“Campamento por la Paz” - “Fredscamp”.

“Campamento por la Paz” – “Fredscamp”.

Det vi observerte var noe som kunne bli fred, om den truende skyggen ville trekke seg helt bort. Den som vi ikke kunne se, bare ane, gjennom historier vi ble fortalt og gjennom vår egen uvante tilstedeværelse midt oppe i disse menneskenes daglige liv og kamp.

Gjennom jubileumsforumet ble det fortalt mange historier om disse skyggene som konstant ruver over eller i nærheten av livene til folk her. Historier om overgrep og urettferdighet. Det ble på et tidspunkt så mange triste historier at jeg som forumdeltaker nesten mistet synet av hva det var igjen å feire, når det finnes så mye vondt som mennesker kan utsette andre mennesker for. En stund mistet jeg fotfestet på veien som forumet ønsket å stake ut, og så plutselig bare ned i den mørke grufulle grøfta hvor menneskeheten tilsynelatende står fast.

Barn og voksne på landsbygda i Chiapas og i Guatemala som må leve med frykt for at paramilitære skal komme og jage dem på flukt fra hjemmene sine. Mange mexicanske familier som mangler et familiemedlem som ingen vet noe om hvor har blitt av, og intet rettsystem har kraft eller vilje til å hjelpe dem med å få svar på. Folk som fengsles kun fordi de engasjerer seg for framtiden til sine lokalsamfunn og dermed blir fratatt muligheten til å kunne jobbe for nettopp dette. Massakrer som har blitt utført mot uskyldige mennesker og hvor det virker nærmest umulig å få overgripere dømt. Og det var langt fra alle historiene.

Heldigvis dro en annen forumdeltaker fokuset mitt opp fra grøfta og til det dette forumet og dette jubileet handler om, med å besvare mine hjertesukk med utbruddet:

“...Otro mundo es posieble” - “En annen verden er mulig.” God og håpefull stemning i fredscampen.

“…Otro mundo es posible” – “En annen verden er mulig.” God og håpefull stemning i fredscampen.

“Men se på hvordan folk her kjemper mot den urettferdigheten de har blitt utsatt for! Det er jo det som er utrolig!” Og det er det. Og det hadde Frayba også tatt med i undertittelen til forumet: “Fra minnet til håpet”. Det er dit vi må og skal.

Og det er dit vi kommer ved å se hvordan folk selv på fredelig vis kjemper for sine rettigheter, og hvordan organisasjoner som Frayba kjemper med dem. Det var også det vi så som fredsobservatører: Hvordan folk hver dag stod opp og levde ut livene sine, til tross for alle mulige skygger som måtte som true rundt dem.

I 25 år har Frayba vært en organisasjon som har bidratt til å tråkke opp veien som leder mot rettferdighet. De har gjennom disse årene klart å ikke mistet veigrepet eller kjøre seg fast nede i en grøft av håpløsthet. Dermed har de kunnet være en del av det som har hjulpet mennesker til å fortsette kampen for å kunne bygge og leve sine liv i verdighet. Det er et utrolig viktig arbeid, og noe flere kan ta del i.

Jeg vil gjerne komme med en oppfordring til alle som kan om å dra ut som observatør med Frayba, men å uansett om du har mulighet til å gjøre dette eller ikke, er det også en oppfordring om å i alle fall løfte blikket opp av grøfta, eller hjelpe andre å løfte sine blikk, og se alt det viktige arbeidet som gjøres og finne inspirasjon i dette.

Se at det fortsatt er håp, og støtt de som jobber for å holde det oppe.

Tekst: Lisbeth Dragnes
Foto: Lisbeth Dragnes og Birgitte Ringstad

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *