Guatemala: Er freden lengre unna enn i går?

Magdalena Sarat et leder for maya-enkeorganisasjonen CONAVIGUA /Coordinadora nacional de Viudas de Guatemala. Foto: Susanne Normann

Det går mot jul 2011. Mange av vestens bemidlede er allerede i gang med årets julefeiring. I Guatemala betyr kalenderen at vi nærmer oss 2012, året som i følge mayakulturenes tidskalender betyr en ny era. Tidsskiftet inntreffer ikke før desember. Lenge før den tid skal eksgeneral Otto Perez Molina tre inn i rollen som landets president for de neste fire åra.

På begynnelsen av 80-tallet var Perez general i Chajul, som ligger i Ixil-området i fylket Quiche. På den tiden var Efrain Rios Montt president i Guatemala. Guatemala gjenomgikk under lederskapet til Rios Montt det svarteste kapittelet i den 36 år lange interne væpna konflikten. Flesteparten av de over 200 000 drapene på sivilbefolkningen skjedde under Rios Montts ledelse. Ixil-området ble hardest rammet av brent jord-politikken, hvor spesialtrente soldater jevnet hele landsbyer med jorden, og utryddet alt liv. Sannhetskommisjonen Comision de Esclarecimiento Historico regner med 32 massakrer i Ixil-området fra 1981 til 1989. Nå skal altså en eksmilitær fra Chajul, med høy rang og dermed stort ansvar, være president for Guatemala. Da valgresultatene ble lagt frem i november var vi flere som følte oss paralyserte av tristhet. Kanskje tenkte vi alle det samme, at dette valget må føles som et enormt tilbakesteg for alle som kjemper for fred i Guatemala.

Jeg tar en taxi i Guatemala by. Nok en gang undrer jeg meg over åpenheten til guatemalanerne. På tross av en voldshistorie som har preget mange mennesker, ønsker ofte folk  å fortelle sine historier. Gjennom årene har jeg lært en del ting om dette landet ved å lytte til taxisjåførenes historier. Denne gangen sitter jeg i en taxi hvor sjåføren kommer fra nettop  Chajul. Han forteller at han bor i Guatemala by som følge av den interne væpna konflikten. Da han var 15 år måtte familien flykte fra Chajul. Da hadde hans landsby flere morgener våknet opp til synet av døde kropper, hengt fra sine egne terasser.

 «Perez kalte seg selv for Dødens General på den tiden, sier han.  Alle så vi ham der, det er ingen tvil om hva han deltok i»

Magdalena Sarat er leder i maya enkeorganisasjonen Conavigua. Conavigua er en av de større grasrotorganisasjonene i Guatemala, og har siden 1988 kjempet mot militarisering og for fred og rettigheter for maya-urfolk generelt, og kvinner spesielt.  Jeg spør Sarat hvordan hun tror det er mulig at Perez kan bli stemt på av så mange i et land som fortsatt sliter med dype spor etter den interne konflikten. Sarat forteller om den økende volden i hovedstaden, og om hvordan de store mediene har bistått Perez sitt parti, Partido Patriota (PP), i å skape en oppfatning om at hard hånd- politikk er den eneste oppskriften på å nedkjempe volden.

Hard hånd-politikk betegner en politikk som viser nulltolleranse for kriminalitet, og bruker våpen som mer fengslinger, styrkning av politi og utvida hjemler til militæret for å få bukt med kriminalitet. I nabolanda Honduras, El salavdor og Mexico har denne politikken ikke minsket den kriminelle volden; og i Mexico har hard hånd- politikken etterlatt seg nærmere 60 000 døde og 250 000 internt fordrevne de siste fem  åra. PP er også partiet som brukte mest penger på valgkampen, mer enn flere av de andre partiene til sammen, og langt over den lovlige maksgrensen. I andre kilder har jeg lest at i Ixil-områdene stemte også en betydelig andel på Perez i første valgrunde. I andre runde hadde trenden snudd, og Ixilene stemte på Baldizon og partiet Lider istedet.

Sarat fokuserer på at Perez sitt parti truet befolkningen på landsbygda. Flere av organisasjonene som promoterte valgdeltakelse, brukte mye ressurser på å spre kunnkap om at valget faktisk er hemmelig. Enkelte tror at valgtrenden er et generasjonsfenomen. De som overlevde krigen er i dag blitt eldre. Det er de yngre generasjonene som stemmer frem Perez. Om historieløsheten er et faktum, er den i så fall ikke uten grunn. I Guatemala er ikke historie endel av skolepensumet. 16 år etter fredsavtalene i 1996 har heller ikke den væpna konflikten kommet inn i pensum.

«Å konstruere det historiske minnet er en sentral oppgave for de som kjemper for positiv fred i Guatemala. Det refereres ofte til spørsmålet om å glemme eller å huske volden, hvem som utførte den, og hvem som døde av den»

Eliten og øvre middelklasse hevder ofte at landet må se fremover for å komme videre. Urfolks- og menneskerettighetsorganisasjoner hevder det motsatte. Volden kan ikke glemmes av de som opplevde den massivt. En varig fred og et helbredet samfunn kan bare oppnås dersom historiene blir kjent, og man oppnår verdige erstatninger til overlevende og etterlatte. Og de skyldige bør bli dømt.

Moren til Miguel Angel kler på barnet sitt nye hvite klær, 30 år etter hans død. Til høyre for henne, Feliciana Macario. (Foto: Susanne Normann)

Feliciana Macario leder Programmet for rettferdighet og verdighet  i Conavigua. Jeg blir med henne til Grenden Pachay i kommunen San Martin Jilotepeques  for å bevitne en av oppgavene som 16 år etter fredavtalene fortsatt ikke avluttes. Vi skal på en identifisering av tre kropper som etter et undersøkelsesarbeide med vitner i Pachay er blitt funnet nedgravd. Det er tre barnekropper, men før vi kommer er bare halvannet år gamle Miguel Angel blitt identifisert. Gutten døde i 1982, som konsekvens av militærets vold. Oppgavene for denne reisen er å vise frem klesrestene fra de to andre kroppene for landsbyens familier, for å se om disse også kan identifiseres. Deretter skal kroppene legges i kister, bes for, og gravlegges, slik at de etterlatte har et sted å gå til.

Macario reiser sammen med tre personer fra Fundacion de Antropologia Forense; en 12 år gammel stiftelse som jobber iherdig sammen med grasrotorganisasjoner som Conavigua  for å lete frem og grave ut de gjemte massegravene, teste kropper for DNA og identifisere dem. Med oss har vi også ledsagere fra Peace Brigades International (PBI).  Arbeidet med identifisering av kropper er konfliktfylt, og de som driver frem arbeidet har drapstrusler hengende over seg. Derfor ledsages Macario av PBI under denne typen oppdrag.  Prosessen tar to dager, og de to andre barna blir også identifisert. Det er søstrene Yolanda og Teresa, som var 4 år og 2,5 år gamle da de døde. Moren deres lever ikke lenger, hun ble også ett offer for militære styrker i 1982. Det er tanten som tar imot kroppene.

Landsbyen er samlet, og autoriteter fra kommunen deltar på seremonien. Flere deler sine historier. Kommunereresentanten i Pachay forteller sin. Han ble bortført av militære sammen med 18 andre menn på begynnelsen av 80-tallet. Kun han selv greide å flykte. Resten ble torturert til døde. Tanten til de to barna tar ordet.  «Jeg føler meg glad og rolig fordi vi endelig har funnet kroppene til disse barna», sier hun. «Når vi får vite hva som har skjedd kan vi få ro.  Jeg er bare lei meg fordi vi ikke har funnet kroppen til min mann», sier hun, og legger til at hun ønsker å forsette  å lete.

Antropologene fra Fundacion de Antropologia Forense bistår familiene i Pachay med gravleggingen (Foto: Susanne Normann)

Mange er bekymret for hvilket sikkerhetsklima organisasjonene som jobber for fred vil måtte fortsette i når Perez blir president om få dager. Flere av organisasjonene melder behov  for økede sikkerhetsrutiner. Det snakkes om at en av ministrene i Perez regjering, også han eksmilitær, var ansvarlig for en militæroperasjon i Comalapa hvor lokalbefolkningen ble lurt ut fra skjulesedet sitt av militære i forkledning. Få mennesker kom levende fra denne operasjonen. Paralelt har 52 offentlige personer, fra hva avisen Prensa Libre beskriver som venstresida,  nylig blitt anmeldt for å ha begått grove menneskrettighetsbrudd mens de tok del i bevæpna geriljagrupper under den interne konflikten. Blant de anmeldte er Sandra Torres, som er gift med President Alvaro Colon, og statsadvokaten Claudia Paz y Paz. Noen av de anmeldte, som Marielos Monzon var ikke en gang født når hendelsene som det refereres til inntraff, og anmeldelsen fremstår nesten som hysterisk og lite gjenomtenkt. Likevel kan konsekvensene for enkelte av de anmeldte bli større. Noen av dem var med i geriljaeorganisasjonene.

I et land hvor sannhetskommisjonene CEH og Rehmi har dokumentert at militæret sto for 93 prosent av den massive volden, er vel dette feil ende å begynne i. Det kan se ut som om anmeldelsen er et strategisk trekk for å tvinge organisasjonene til å fjerne presset på Perez og andre militære aktører. Efrain Rios Montt slutter som kongressmedlem i januar 2012 og mister immuniteten som guatemalansk lovgiving har garantert ham. Med sin tidligere underordnede, general Perez Molina, som president, kunne kanskje ikke tidspunktet vært mer gunstig .

Det er vanskelig å forutsi hvordan 2012 vil bli i Guatemla. På tross av at Mexicos president Calderon og Perez allerede har hatt møter for å diskutere sikkerhetspolitikk, får vi håpe at Perez politikk ikke tvinger frem så alvorlige tilstander som Calderon har gjort i Mexico, i et allerede voldsherjet land som Guatemala. Det er tydelig at behovet for solidaritet med organisasjonene i Guatemala, og oppfølging og kritikk av saker med politisk forfølgelse og straffefrihet er viktigere enn på lenge.

Tekst og bilder: Susanne Normann

3 kommentarer til Guatemala: Er freden lengre unna enn i går?

  1. Ole Jacob Bangstad sier:

    Neste gang du er i Guatemala City er det bare å ta kontakt.
    Ole Bangstad
    ole.bangstad@gmail.com

  2. Reidun Blehr Lånkan sier:

    Veldig bra og sterk artikkel, Susanne! Takk!

  3. Linda Brekkemoen Johnsen sier:

    Knallbra artikkel!
    Jeg har selv bodd 6 år i Guatemala City, men dro tilbake til Norge nå i fjor akkurat pga all kriminaliteten som ødelegger landet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *