Jubileum for autonomi!

Det er ti år siden urfolksorganisasjonen, zapatistene, i den sørligste delstaten i mexico, Chiapas, etablerte fem caracoler med eget styre, De Gode Regjeringene. Dette ble behørig feiret i Chiapas 8. til 10. august.

Internacionalista

Undertegnedes første erfaring som «internasjonalist» for 8 år siden.

Det er mange som venter spent utenfor portene til Caracol 2 «Corazón céntrico de los zapatistas delante del mundo». Mexicanere fra forskjellige delstater har reist i mange timer sørover til Chiapas og så opp i høylandet og til caracolen Oventik. Også «internasjonale», som aktivister fra hele verden kalles av zapatistene i Chiapas, har funnet veien hit. Alle håper å slippe inn, her siles det nemlig i portene, av maskekledde urfolks kvinner og menn. Zapatistene har kontroll over sine områder og det med god grunn. Chiapas er en av de mest militariserte delstatene i Mexico, og den militære tilstedeværelsen er godt synlig om du reiser rundt i Chiapas.

– Hvor er du fra?

Alle må svare på de samme spørsmålene for å slippe inn. Navn, land, organisasjon, hvor lenge du tenker å bli og om du har noe spesielt fore i caracolen. De fleste her er kommet av samme grunn; for å dele jubileumet, ti år med autonomi, sammen med zapatistene.

– Baja California Sur.

– Baja California?

– Baja California SUR

– Sur….ah bueno.

Her er det viktig å presisere akkurat hvilken delstat du er fra. Det ligger stolthet i jentas stemme, som har kommet hele veien fra nord i Mexico. Akkurat som en katalaner vil registreres som land: Katalonia, vil en basker heller ikke være spansk, men fra Baskerland. Det registreres slik, zapatistene lar folk få velge sin egen geografi og ikke den som er bestemt av de som sitter med makta.

– Og hva er formålet med besøket?

– Ta en kopp kaffe, feire med dere og å danse!

Øynene krummer seg i et smil bak den svarte maska. Det er godt nok svar og vi slipper inn i caracolen. Vi har blitt et stort følge etterhvert. Utgangspunktet var kun to fra LAG, men nå er det med diverse journalister fra uavhengige media, to tidligere politiske fanger fra 1. desember 2012 i Mexico by, og en fransk aktivist som for tiden jobber i Oaxaca i Mexico.

SONY DSCDet er 20 år siden zapatistene gikk til opprør mot den mexicanske staten og krevde et mer demokratisk og rettferdig samfunn. Det er 30 år siden den klandestine organiseringen begynte i fjellene og i jungelen i Chiapas for å lage en urfolkshær som kunne få ropene deres om «Ya Basta» – «Nok er nok» til å gi gjenklang i maktens korridorer. Og nå er det altså ti år siden zapatistene begynte organiseringen for autonomi. Framfor å fortsette en håpløs dialog med en låst mexicansk regjering, tok de saken, og kravene i egne hender. Caracolene, eller sneglehusene som vi kan kalle dem på norsk, ble etablert fem steder i Chiapas. Alle har sine respektive nummer og navn både på spansk og urfolksspråk. Til hver caracol sogner det autonome komuner som innenfor der igjen organiserer mindre samfunn og landsbyer.

I caracol nummer fem «Que habla para todos» eller kjent som Roberto Barrios, blir ti år med autonomi presentert som en veggavis av unge medlemmer av den gode regjeringa, zapatistenes eget rullerende styresett. Noe av det viktigste zapatistene har oppnådd i løpet av disse årene er arbeidet med utdanning. Dette blir grundSONY DSCig presentert under jubileumet. Tusenvis av nye generasjoner Tzotziler, Tzeltaler, Tojolabaler, Choler og mestiser får utdanning på zapatistenes egne skoler. Eget språk, historie og refleksjoner om den økonomiske og politiske situasjonen til landsbyene, Chiapas, Mexico og verden, er viktige tema på skolebenken.

– Autonomi kommer fra vår egen historie, fra våre egne tradisjoner, fra vårt rettssystem, fra hvordan vi dyrker jorda, sier zapatistene.

Å være med å feire autonomi med zapatistene er stort, med tanke på alt den mexicanske regjeringa har gjort og gjør for å rive organisasjonen og organiseringen fra hverandre. Zapatistene er der fremdeles, selv om media har tatt et steg unna. Ingen journalister fikk adgang til caracolene under jubileumet og ingen fotografering bortsett fra av veggmalerier er tillatt. En journalist fra venstresideavisa, La Jornada, skrev seg inn med falsk navn og tok bilder, men til slutt tok redaktøren av avisa avgjørelsen om å ikke trykke bildene. Av respekt for zapatistene og regler de lager for eget territorie. Så da tok ikke jeg heller bilder og sender heller noen gamle gode til å følge denne lille teksten.

Hørte dere?

Dette er lyden av deres verden som faller sammen.

og vår som gjenoppstår.

Dagen som var dagen, var natt.

Og natt vil være dagen som blir dagen.

Demokrati!

Frihet!

Rettferdighet!

Komuniké fra zapatistene 20. desember 2012.

Alle foto: Ingrid Fadnes

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *