Migrasjon – plikt eller valg?

Omfanget av både ekstrem fattigdom, og fattigdom generelt, varierer fra land til land i Latin-
Amerika. Minst fattigdom finner vi i Chile, Costa Rica og Uruguay, som har mindre enn 6 %. Middels
lave nivåer av ekstrem fattigdom, opp til 15 %, forekommer i Argentina, Brasil, Ecuador, Mexico,
Panama, Peru og den Bolivarianske Republikken Venezuela. Høyere på listen av land med ekstrem
fattigdom finner vi Colombia, El Salvador, Guatemala og den Dominikanske republikk, med en indeks
av ekstrem fattigdom på mellom 19 % og 29 %. Landene med de høyeste tallene, over 30 %, er
Bolivia, Honduras, Nicaragua og Paraguay (ECLAC, 2010).

Det totale antall internasjonale innvandrere har økt de siste ti årene, og har gått fra 150 millioner i
2000 til 214 millioner i dag, Man regner med at rundt 25 millioner mennesker har migrert fra Latin-
Amerika og Karibien, og mange land har mer enn en halv million av sine innbyggere i utlandet, i følge
UNDP (United Nations Development Program).

Et stort antall innbyggere i latinamerikanske utviklingsland forlater landet sitt for å finne nye
jobbmuligheter og bedre livskvalitet for sine familier, vanligvis grunnet fattigdom, sosiale ulikheter
eller arbeidsledighet, noe som gjør migrasjon til en plikt istedenfor et valg. Når de forlater sitt land,
vet de også at de har begrensede muligheter til å reise hjem hvis de ønsker det. Denne tanken gjør
det vanskeligere å venne seg til det nye samfunnet.

Dermed begynner vi å se konsekvensene, migrantenes økonomisk situasjon gjør at de fort føler
seg ekskludert, mange opplever en emosjonell lidelse fordi de i sånne situasjoner er tvunget til å
skille seg fra sin familie og akseptere en hvilken som helst jobb, under alle slags forhold. Alt dette
gjør dem sårbare, og øker risikoen for at deres rettigheter blir misbrukt, slik som å bli ofre for
ulovlige arbeidsforhold, og i verste fall seksuell misbruk, menneskehandel eller smugling, og andre
forbrytelser som krenker menneskerettighetene.

Spørsmålet er: Er ikke et lands regjering ansvarlig for å gi sine innbyggere muligheten til et verdig
liv? Burde den ikke gi trygghet, gjennom en politikk som kan tilby dem en rettferdig jobb? Isteden
gir de dem en følelse av utrygghet og mistillit, ofte grunnet økende korrupsjon. Verden blir stadig
mer globalisert og internasjonalisert, og det å bli kjent med nye kulturer hjelper oss å bli mer
menneskelige og åpne for våre forskjeller. Men det motsatte skjer når denne prosessen skjer på feil
grunnlag, nemlig det faktum at mange blir tvunget til å migrere på grunn av sitt lands situasjon. Alle har rett
til å velge sin vei, men la oss ikke glemme at menneskerettighetene gjelder for alle, overalt.

Foto: Arbeidere i uformell sektor i Bolivia.

2 kommentarer til Migrasjon – plikt eller valg?

  1. Espen sier:

    En fin artikkel.
    Men her i Ecuador er situasjonen snudd på hodet. Mange utvandrere flykter hjem igjen på grunn av krisen i Spania og den spanske regjeringens innsparingstiltak. Avisen El Comercio skriver i en kronikk i dag at 11.000 emigranter vendte tilbake fra Spania i 2011.

    • Joanne sier:

      Hei takk for kommentaren, noe av det samme skjer nok her i Bolivia, men det er fortssatt veldig mange som tror de skal finne et bedre liv i utlandet. Dette tiltross for at mange som har prøvd å bo eller jobbe i utlandet, og kommet tilbake, forteller hvor vanskelig situasjonen er for eksempel i Spania. Dessverre tror jeg de fleste må se det for å tro det. Mange blir nok fristet av høye lønninger (sammenlignet med latinamerikanske land), uten å være klar over at levekostnadene også er mye høyere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *