Minner fra et folkemord

Hvordan organiserer man arbeidet med å grave opp, finne og identifisere 200 000 lik, og på denne måten la familier få en verdig avskjed med sine avdøde?

I 1944 kom en regjering til makten i Guatemala som radikalt ville endre guatemalansk politikk. For første gang siden koloniseringen fikk Guatemala et maktapparat som utfordret det koloniale hierarkiet hvor en liten hvit elite satt på all makt. Etter ti år med revolusjonær politikk med bred støtte fra folket, ble regjeringen kuppet, og en ny USA-vennlig regjering ble innsatt. Denne begynte å forfølge den sterke opposisjonen, og forsvinninger, tortur og drap ble fort en del av dagliglivet i landet. Folket fortsatte å kjempe for sine rettigheter, og stridighetene mellom folk og stat resulterte etterhvert i en brutal borgerkrig. Det er uenigheter om når borgerkrigen egentlig brøt ut. Noen mener 1979, mens andre sier så tidlig som 1960. Samtidig er det stor strid om hvordan drap av mer enn 200 000 mennesker ble utført, og hvem som egentlig er ansvarlig for hva mange kaller et systematisk folkemord. Massakrene som ble utført av hæren blir fortsatt ikke anerkjent av staten som et folkemord.

Det foregår i dag en vanskelig prosess med å finne og identifisere lik fra borgerkrigen som varte frem til 1996. En stor del av de mer enn 200 000 menneskene som ble drept og massakrert, ble kastet i massegraver som befinner seg spredt utover landet. Fortsatt leter familier etter sønner, døtre, fedre, ektemenn – noen hele familien – som forsvant og aldri dukket opp igjen. Det er mange ildsjeler som jobber dag og natt for å få frem sannheten om hva som har skjedd, og for at den sanne historien ikke går i glemmeboken. Dette er både små grupper som jobber fra grasrota, og større profesjonelle organisasjoner.

H.I.J.O.S. er en slik grasrotbevegelse, som består av unge aktivister. De kaller seg barn av den guatemalanske historien ettersom de har vokst opp i minnet fra den brutale borgerkrigen. Guatemala er et land med stor kulturell og politisk diversitet, og minnene om historien er derfor mange og forskjellige. Men undertrykkelsen av ytringsfriheten er sterk i landet, og landets diversitet blir ikke anerkjent av staten. Som organisasjon arbeider de for at diversiteten skal respekteres og bli vektlagt, fremfor at statens historieforståelse blir den eneste legitime. Like viktig er det for dem at det kollektive minnet ikke dør ut. Den påtvungne stillheten hvor en ikke får ytre seg, skal brytes, og den gjeldende straffefriheten i Guatemala skal knuses.

H.I.J.O.S fører en kampanje i Guatemala by, hvor de limer opp plakater på vegger i byen av mennesker som forsvant under krigen. På denne måten preges bybildet av minnet av krigen, og ofrene av konflikten forblir en viktig del av historien.

H.I.J.O.S fører en kampanje i Guatemala by, hvor de limer opp plakater på vegger i byen av mennesker som forsvant under krigen. På denne måten preges bybildet av minnet av krigen, og ofrene av konflikten forblir en viktig del av historien.

Tradisjonelt har kvinner i Guatemala vært sterkt undertrykket og økonomisk avhengige av sine menn. Under borgerkrigen ble tusenvis av kvinner stående igjen som enker, og stilt i en veldig sårbar situasjon. Derfor organiserte en rekke kvinner seg og startet i 1985 organisasjonen CONAVIGUA for å kjempe for enkers rettigheter. I dag arbeider de også for urfolks rett til egen jord. Hovedtyngden av arbeidet deres er likevel mental og juridisk oppfølging for ofre og pårørende fra borgerkrigen. En av deres største utfordringer har vært statens konstante forfølgelse av aktivister. Staten har i dag stemplet dem som terrorister

I en uke fulgte vi CONAVIGUA i deres arbeid. Vi reiste rundt med urfolkskvinne og styremedlem i CONAVIGUA, Feliciana Macari, og juristen Maximiliano Peren i deres arbeid med det de kaller justicia y dignidad – rettferdighet og verdighet. Under denne tittelen besøker de forskjellige samfunn i Guatemala hvor de arbeider med juridisk oppfølgning og mental helse. Dette gjør de gjennom individuell- og gruppeterapi, samt ved å støtte folk i den lange prosessen med å grave opp og identifisere ofre fra massakrer, for så å gi dem en verdig begravelse.

I løpet av uken besøkte vi mange urfolkssamfunn rundt om i landet. Vi snakket med mødre som har vært vitne til at deres egne barn ble drept av militære. Noen var eneste gjenlevende i sin familie. Mange fortalte oss historier om bestialske drap og om det å leve i konstant frykt for sitt eget og bekjentes liv. Mennesker var på flukt i flere år, og mange lik ble spontant gravlagt i skogen eller i fjellene av familiemedlemmer i desperate situasjoner.

Mange familier søker nå hjelp hos CONAVIGUA for å få familiemedlemmer gravd opp av jord som ikke tilhører dem. I tillegg vil mange identifisere likene for å få sjansen til å følge opp drapene i en rettsprosess. Sammen med Maximiliano dro vi for å høre på historiene til disse menneskene, mens han gjorde dem bevisste på den lange prosessen det er å få gjennomført en slik sak gjennom Guatemalas rettssystem.

I en fjellandsby fikk vi delta i en samling hvor lokalsamfunnets forsvunne og drepte fra borgerkrigen ble minnet. Gjennom sang, taler, lys og røkelse fortalte søstre, døtre og mødre om hvordan de har lidd under borgerkrigens minner. De hadde vært gjennom CONAVIGUAs program for mental helse, hvor bevisstgjøring og samtaler står i fokus. Blant disse kvinnene var det en som reiste seg opp under samlingen og ville dele at hun nå visste at også hun, som kvinne, hadde en betydning i samfunnet. Mange av kvinnene som gjennom hele sitt liv har vært undertrykt, av en far, en ektemann eller soldater har fått troen på at de selv er verdt noe og kan bestemme over eget liv.

FAFG er en organisasjon med antropologer som jobber med å grave opp og identifisere likene i massegravene etter borgerkrigen. De samarbeider blant annet med CONAVIGUA, hvor CONAVIGUA tar seg av de juridiske prosessene og oppfølging av familiene, mens FAFG tar seg av selve identifiseringsarbeidet. FAFG består i hovedsak av tre deler; den sosialantropologiske gruppa som jobber med familier for å kartlegge savnede gjennom kjennetegn som tenner, brukne ben, klær og ved å sammenligne DNA med familiemedlemmer; den arkeologiske gruppa som gjennomfører oppgravingen og registreringen av beinrester og deres tilstand; og den såkalte bygruppa som tar DNA-prøver, analyserer og prøver å kartlegge identiteter.

Da vi besøkte FAFGs hovedkontor i Guatemala by hadde de stablet 2200 esker med beinrester bortover langs veggen i gangene. Vi fikk også se lagre fylt til randen med esker av beinrestene til ofre fra borgerkrigen. Her kunne de fortelle at de har gravd opp omtrent 7000 kropper siden 1992, hvorav rundt 38% er barn. Én tredjedel av alle kroppene har blitt identifisert. Arbeidet til FAFG tar mye tid, spesielt siden de er avhengige av støtte fra solidaritetsaksjoner over hele verden, ettersom de ikke får noe fra den guatemalanske staten.

Arbeidet med å identifisere og gi verdighet til alle ofrene fra den guatemalanske borgerkrigen er omfattende og vil ta mange år. Ikke bare er det en tungrodd prosess fordi den guatemalanske staten arbeider mot organisasjonene, og stempler stadig flere av dem som terrororganisasjoner. Det er også en prosess som er vanskelig for enkeltpersoner på grunn av statens stadige undertrykking og forfølgelse av aktivister. Hva det juridiske og identifisering gjelder, er dette en stor utfordring på grunn av de flere titalls tusen likene som ligger begravd rundt om i Guatemala.

For folk flest er kanskje det tyngste å grave opp minnene som har vært begravd i 20 år. Mange lider også under de store tabuene i samfunnet. For eksempel regner en med at tusenvis av kvinner, i frykt for at ektemenn skal gå fra dem, skjuler at de er blitt brutalt voldtatt av militære. Å jobbe for en kollektiv bevisstgjøring av krigens minne er en viktig sak for grasrotbevegelser i Guatemala i dag. Gjennom å identifisere lik og stille de ansvarlige for krigens forferdeligheter for retten, vil ikke ofrenes sorger bli glemt. Samtidig er arbeidet med hvert individs psykiske helse viktig for at et samfunn som Guatemalas skal kunne leve med sin historie og komme seg videre.

Toppfoto: H.I.J.O.S. Guatemala

Tekst og foto: Marte Isaksen og Ynge Heiret, deltagere på LAGs solidaritetsbrigade høsten 2013.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *