Når truslene blir alvor

Elise Hammari har vært på solidaritetsbrigade i Chiapas denne våren. Her blogger hun om hvordan hun opplever å sitte hjemme i Norge, mens hennes compañer@s i Comandante Abel invaderes og undertrykkes av paramilitære. 

Det er ikke så greit å formulere seg riktig i en tid som denne, men jeg skal prøve. Comandante Abel er under paramilitært angrep.  Mine venner er under paramilitært angrep.

Birgitte og jeg tilbragte våre siste tre uker på uteopphold i en landsby som heter San Patricio. Iløpet av de tre ukene vi var der, ble landsbyen delt i to, og en ny ble skapt. Våre zapatistcompas slo ned veggene sine, og løftet ett og ett hustak i en og en halv dag sammen med 150 menn som kom for å hjelpe – de bygde sin nye landsby et lite stykke unna, og dit dro vi sammen med dem. 22 familier, alle deres hus, dyr og eiendeler, flytta altså på en og en halv dag.

Skisse: Compas som bærer skolen ut av San Patricio en gang sent i april, tidlig mai.

De bygde opp alt på nytt, og tilpasset seg sakte men sikkert det nye stedet. Det fantes bare en kilde for drikkevann da, og det var utrygt å være ved elva på grunn av de jevnlige truslene fra den paramilitære gruppa Paz y Justicia, som ironisk nok betyr Fred og Rettferdighet.

Menneskene  La Comunidad Comandante Abel, som betyr Kommandør Abels landsby,  har jevnlig lidd under paramilitære trusler og angrep. I San Patricio levde de side om side, ikke i harmoni, men likefult, med PRIister og andre statstilhengere. De bytta land og flytta fordi de var lei av å føle seg så utrygge. Kommunikasjonen gikk stadig mellom PRIistene og de paramilitære i fjellet rett over dalen, og zapatistene hadde begrensa bevegelsesområde. De orket ikke mer, og tok den tøffe beslutninga om å forlate sine hjem gjennom mange år, sine frukttrær og vannkilder, i håp om å få fred i sin nye landsby.

Fred og Rettferdighet dukket opp i Comandante Abel torsdag den 6. September, 55 bevæpna menn begynte å bygge hus på jordet ved landsbyens port ved daggry. Utover dagen ankom flere bevæpna mennesker, og skudd ble jevnlig avfyrt.

Våre compas og compañeras flyktet opp i skogene, og det siste jeg hørte var at fjorten av dem er forsvunnet. Forhåpentligvis gjemmer de seg, men maten tar slutt og det gjør alt annet man har med seg også… I dag, tirsdag 18. September, forsøker en karavane å reise inn i Comandante Abel. De har med seg mat og medisiner, bidrag fra overalt,  og reiser inn i solidaritet og for å dokumentere hva som foregår. Og jeg, jeg er hjemme i Norge, og kan ikke gjøre annet enn å krysse fingre og håpe at de slipper inn til våre venner i nød.

Nok er nok, stopp invasjonen av Comandante Abel! 

 

LAG har skrevet et Støttebrev til Zapatistene i Comandante Abel.

Hold deg oppdatert på Enlace Zapatista.

Innlegget har også blitt postet på bloggen Elise i Chiapas.

 

Tekst: Elise Hammari

Skisse: Elise Hammari

Toppfoto: Eva Fjellheim

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *