Øsende regn, pøsende regn

I Mexico kommer regnet like fort som håp om seriegull i Bergen. Og forsvinner like raskt. Jeg var klar over at det var regntid før jeg dro. Men født i en by hvor det kan regne opp til 90 dager i strekk, og hvor paraplyen er et av hovedsymbolene, følte jeg meg godt forberedt. Det var jeg ikke.

Det tok ikke mange dager med spontantsporadisk regn før utsalg av redningsvester i en innlandsby virket nokså fornuftig. Og årsaken bak den store populariteten til gummistøvler fremstod som den største naturlighet. Dog det er fremdeles besynderlig at støvler er like poppis i sør-Mexico som Bieber på en barneskole. Mitt stereotypiske syn på Mexico som et tørt ørkenland med tequiladrikkende sombrero-companero i skyggen av et tre. Jeg er glad mitt smale norske syn på verden blir satt på prøve.

Regntid i Mexico er annerledes enn regntid i Bergen. For det første er ikke regntid en egen periode i løpet av året i Bergen, hvor det regner hele tiden. Som tjuagutten svarte på spørsmål fra en turist om det regnet hele tiden i Bergen: ”Eg vetsje eg, eg e’ bare fem år eg”. I Mexico er regntiden nesten som en årstid å regne. Og en tid på døgnet. Bare ikke en fast tid. Det regner akkurat når det passer de mexicanske regngudene. For regnet er ikke kontinuerlig. Men det er plutselig. Og det er brutalt. Som inntreden i puberteten. Når det først regner i Mexico, da regner det skikkelig. Man snakker om åpne sluser her. Om tidenes oversvømmelse i Guds himmelske bad.

I det ene øyeblikket står man der i solsteiken og nyter en iskrem. I det neste blir turister, tacotraller og søppel spylt nedover gatene mens man står der med tom iskjeks og vann til knærne. Og like plutselig er det sol igjen og gatene er tørre og man lurer på hva faen som skjedde. Men spørsmålet jeg virkelig står igjen med, er hvorfor i fakkertens oldemor det kun er ett hull for drenering i en by på størrelse med Bergen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *