Politiske fanger i Mexico – Rosa Lopez Diaz

Mørk i huden, mager, men sterk tar Rosa Lopez Diaz oss i mot. I øynene hennes lyser en refleks av verdens urett og skam, som gjør at det er vanskelig å møte blikket hennes. Det er søndag formiddag, og hun venter på oss, slik hun har gjort hver søndag siden vi ble kjent. Hun har ikke noe valg. Rosa sitter innesperret i fengselet Cereso # 5 i Chiapas Mexico, og hun er dømt til 27 år for kidnapping. Rosa er uskyldig dømt.

Rosa ble arrestert 10. mai 2007, sammen med sin mann i el parque central i den kjente turistbyen San Cristobal de las Casas, i Mexicos sørligste delstat, Chiapas. Sivilt kledde personer kom bak henne, og kastet henne i bakken. Hun ble bakbundet og fikk bind for øynene. Hun ble tatt med i en pick-up, som raskt kjørte henne ut av bykjernen. Hennes mann, Alfredo, ble fraktet i en annen bil. Rosa vet ikke hvor de tok henne med, kun at hun kunne skimte brunt og tørt løv på bakken. Hun fikk en våt klut i munnen og plastpose over hodet. Hun ble slått i magen. Etter en stund ble hun tatt med til et bygg, hvor hun ble stående på kne, bakbundet og uten å kunne se. – Hva skjer? Spurte hun. Svar: Det bryr deg ikke lenger, du er ferdig. Rosa forteller: Jeg gråt og gråt. Jeg gråt fordi jeg ikke visste hva som skulle skje med meg, jeg gråt for min familie, jeg gråt for min mor. Jeg kan ikke beskrive den frykten jeg følte. På nytt ble hun torturert. Denne gangen dekket den våte kluten hele ansiktet hennes, og over den på nytt en plastikkpose. Når du vil snakke, rør på hodet, fikk hun beskjed om. Rosa sparket, hun følte seg kvalt. De fjernet posen og slo henne i ansiktet tre ganger. Si hvor hun er, ikke vær idiot.

De tar Rosa med til et lite rom. De drar klærne av henne. Med skitne og korrupte hender klår de henne over hele kroppen, og truer henne med at hun skal voldtas. For å unngå det, må hun si at det var hun som kidnappet Claudia Estefani. Hun blir kastet på gulvet, og en mann hun ikke kan se legger seg oppå henne. Da orker ikke Rosa mer. Ikke voldta meg, jeg er gravid i fjerde måned, sier Rosa, og fortsetter Det var jeg som kidnappet henne. Rosa dras ut av rommet, og settes i samme korridor som hun hadde vært noen øyeblikk tidligere. Hun hører plutselig rop som vitner om smerte, og kjenner igjen Alfredos stemme. Takk Gud, han lever, tenkte Rosa. Hun hadde trodd at hennes mann var død.

Rosa sitter fortsatt fengslet, og på tross av en tydelig politisk kamp for å få henne og andre uskyldige og politiske fanger ut av mexicanske fengsler, finnes liten politisk vilje i det mexicanske rettsystemet til å gjøre noe med situasjonen.

Rosa Lopez Diaz - uskyldig dømt

Rosa ble torturert. Rosa fikk ikke tilgang til tolk, selv om hun snakker tsotsil, og har rett til en tolk som oversetter fra spansk. Hennes offentlig oppnevnte advokat var kun tilstede under deler av hennes forklaring. Rosas baby, Nataniel, ble født med cerebral parese, en hjerneskade som kan skyldes en fødselsskade, eller torturen og slagene hun ble utsatt for i magen under svangerskapet. Forrige 26. oktober døde Nataniel, fire år gammel.

Rosa er del av organisasjonen Los Solidarios de la Voz del Amate, en organisasjon som er dannet av politiske og uskyldige fanger som kjemper for frihet, for rettferdighet og for verdighet på innsiden av murene. Organisasjonen har gjort misbruk og forsømming i fengsler kjent, gjennom komunikeer som overleveres menneskerettighetsorganisasjonene, som videreformidler. I fjor høst gjennomførte organisasjonen en sultestreik, som førte til at fire personer ble sluppet fri, mens den politiske fangen Alberto Patishtan ble straffet og overført til et høysikkerhetsfengsel i Sinaloa, nord i Mexico . Der kan ingen besøke ham. Rosa er blant dem som sitter igjen.

Oppbevaring av mennesker bak murer, misbruk, isolering, fysisk og psykologisk tortur, ydmykelse, og overføring av innsatte til fengsler fjernt fra deres familier er kun noen av verktøyene som det kapitalistiske samfunnssystemet bruker for å kontrollere oss. Ikke bare de innsatte blir straffet, men også hele familier og samfunn. Sjelden oppfyller fengsler noe mål om rehabilitering. År etter år isolert fra samfunnet gir ikke noe grunnlag for gode liv etter at man slippes fri. En innsatt som kjemper for et minimum av verdighet opplever daglige konflikter med fengselsvoktere, og kan bli utsatt for represalier, tap av «privilegier» og isolasjon. For de som ikke stritter imot, skjer en depersonaliseringsprosess, forårsaket av at selv de minste beslutninger tas av andre. I dagens kapitalistiske samfunnssystem er fengslene instrumenter for å opprettholde frykt, og sosial kontroll.

På tross av dette viser organisajsonen til de politiske fangene på innsiden av fengselet at det er mulig, også i ekstreme kontekster, og fortsette en kamp for verdighet. Små seire er viktige; for friheten begynner der kampen starter. Rosa og de andre innsatte i Cereco # 5 kjemper en daglig kamp mot fengselsmyndighetenes misbruk, og mot global kapitalisme og undertrykkelse.

Innlegget er skrevet i samarbeid med organisasjonen Grupo de Trabajo No estamos Todxs og Red contra la Represion Chiapas

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *