¿Por qué estamos como estamos?

Et prosjekt for å styrke det historiske minnet blant unge mennesker

I 18. gate, ved siden av det gamle jernbanemuseet i sentrum av Guatemala by, driver en gruppe mennesker et idealistisk prosjekt som ønsker at ungdommer skal lære om landets fortid. Museet ¿Por qué estamos como estamos? er et nytenkende museumsprosjekt for åpen dialog og kritisk refleksjon og har siden 2009 tatt i mot mer enn 100 000 skoleelever.

Alejandra Taracena. Foto: Eva Fjellheim

Alejandra Taracena er en av flere unge guatemalanere som jobber i prosjektet. Hennes oppvekst ble preget av at foreldrene tok henne med i eksil til Costa Rica uten at de kunne returnere før fredsavtalene ble inngått i 1996. Det å ha gjenomgått en opprivende oppvekst er noe hun deler med flere av de hun jobber sammen med, og er noe som ifølge Alejandra har gitt dem en sterk forpliktelse til Guatemalas fortid og fremtid.

– Rasisme og diskriminering er alvorlige problemer i Guatemala, sier Alejandra, men befolkningen snakker ikke om det. Rasismen innflitrerer likevel offentlige rom og hindrer at landet kan endres i positiv retning.

¿Por qué estamos como estamos? ble skapt etter at forskningssenteret Cirma hadde gjennomført historiske og antropologiske undersøkelser, og publisert mange bøker. – Men ikke alle har tilgang til bøker, og ikke alle er vant til å lese, sier Alejandra. Så man besluttet å skape en omreisende utstilling for å kunne nå ut til flere mennesker. – Vi begynte i 2004 i byer som Quetzaltenango og Coban. Og svaret var massivt. Folk var veldig interessert, men etterlyste samtidig mer stoff om kulturell identitet.

I 2009 fikk vi innviet denne bygningen, for å skape et mer solid prosjekt, bestående av en utvidet utstilling kombinert med workshops med lærere for å kunne gi de flere verktøy for å kunne fremme en mer kritisk historieutdanning på skolene hvor de jobber.

Hvordan kan vi bli kvitt volden? Her kan ungdommene henge opp sine egne forslag. Foto: Susanne Normann.

– Utstillingen begynner med å si til de besøkende at det er en åpen plass for dialog. Vi ønsker ikke at dette skal være et museum hvor vi ikke kan røre på ting, eller snakke. Her skal vi kritisere, mene og sammenligne erfaringer. Vi bør se på hverandre, og godta hverandres ulikheter, fortsetter Alejandra.  Det eksisterer nemlig en tanke om at befolkningen bør være så homogen som mulig for å unngå konflikt, men dette er ikke reelt.

– Utstillingen tar oss med gjennom viktige historiske øyeblikk, men istedet for å fokusere på årstall og andre historiske fakta, søker vi å bygge ned innlærte myter som eksisterer i befolkningen. Delen av utstillingen som handler om den interne væpna konflikten skaper både størst interesse og flest følelsesreaksjoner.

– Når ungdommer hører om krigen, stiller de mange spørsmål. For krigen har blitt tiet ned, både av familiene deres og på skolen. Hvorfor skjedde krigen? Hvem deltok i gueriljaen? Hvorfor drepte militæret så mange mennesker? Dette er ting vi burde vite som guatemalanere, fordi dette har ført oss til dagens situasjon. Men sannhetene skjules ofte for oss.

– Følelsesreaksjonene kommer på grunn av alle de polariserende splittelsene som oppsto på denne tiden, og fordi mange har familiemedlemmer som ble drept eller ble bortført. Og mens mange drar herfra med en positiv erfaring, blir også mange rasende over utstillingen, fordi den rokker ved etablerte sannheter og myter.

Det har ikke vært enkelt å få støtte til prosjektet. Utdanningsdepartementet vil ikke støtte denne type initiativ. Samtidig er den politiske konjunkturen i Guatemala på vei tilbake mot en repressiv praksis. Det kan bli farligere, også for oss, selv om ikke vi representerer en like stor trussel mot den aktuelle regjeringens politikk som det en organisert landsby i motstand mot megaprosjektene gjør.

Prosjektet har mistet den økonomiske støtten som det fikk fra internasjonale solidaritetsorganisajsoner. Det tvinger museet til å stenge. Enkelte mener dette har å gjøre med svertekampanjene som har pågått, siden eksmilitære Oto Perez Molina ble president, i mot internasjonale solidaritetsorganisasjoner som beskyldes for å støtte terroristorganisasjoner i Guatemala. Det snakkes om at flere bistandsaktører har valgt å kutte støtten for å unngå konflikt med guatemalanske myndigheter og beskytte sine diplomatiske og økonomiske interesser i landet.

På tross av at et viktig prosjekt i et land som sårt trenger å styrke historiekunnskapen blant de oppvoksende generasjonene må stenges, er Alejandra positiv.- Vi må forsøke å drive prosjektet videre på andre måter, sier hun. Kanskje kan vi oppsøke skoler hvor vi i hvertfall får vist frem deler av alt det historiske materialet som vi har nå.

Toppfoto: Susanne Normann

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *