Smilet demper sorgen

22. desember 1997 blir 45 uskyldige mennesker drept i en grusom massakre. Hvordan gripe livet fatt etter å ha opplevd sitt livs største mareritt?

«Vil dere høre en vits?»

En liten og nøktern kar dukker plutselig opp mens vi venter på benken utenfor kontoret til Las Abejas i den lille fjellandsbyen Acteal. Vi er her for å besøke, samt lære mer om organisasjonens kamp for rettferdighet.

«Jeg kan underholde mens dere venter. Med magiske triks, gåter, sang eller vitser. Hva ønsker dere å høre?»

Manuel tilbyr raskt sitt selskap. Han liker å underholde de besøkende som ankommer Acteal. Med sitt blyge, men lure smil fanger han lett oppmerksomhet, selv om han bare rager 151 cm over bakken. Han spøker, tryller og imponerer med å telle til ti på tolv språk. Hvem skulle tro at en ung mann med slik livsglede har opplevd sitt største mareritt; Å bli skutt og se sine kjære falle til jorden, en etter en.

Las Abejas og massakren i 1997
Organisasjonen Las Abejas – biene – ble stiftet i 1992 etter at fem av Acteals innbyggere ble urettferdig beskyldt og fengslet for overfall. Siden da har organisasjonen, hvis medlemmer tilhører urfolksgruppen tsotsil, kjempet en organisert kamp mot myndighetenes stadige brudd på menneskerettighetene og mangel på respekt for urfolks krav om anerkjennelse og selvbestemmelse. De har mange av de samme kravene som den kanskje mer kjente zapatistbevegelsen, men skiller seg klart ut med sitt urokkelige ikke-voldsprinsipp og sine sterke røtter innenfor den katolske kirken. Kampen kjempes utelukkende med tillit til Gud, ikke med våpen.

For Las Abejas er året 1997 et tungt år å minnes,men samtidig står det helt sentralt i deres kamp. Det var på den tiden da myndighetene for fullt førte den såkalte «skitne krigen» for å ta knekken på den voksende urfolksbevegelsen som spredde seg på den meksikanske landsbygda etter zapatistopprøret i 1994. Med militær opptrapping, trusler, overgrep og drap, var hensikten å ramme sivilbefolkningen hardt. Mange valgte å flykte, men i Acteal stod biene fast bestemt på å bli. De tviholdt på sin tillit til Gud og søkte seg til kirken for å be om fred. Den 22. desember stormet en paramilitær hær likevel inn i kirken og drepte 45 uskyldige menn, kvinner og barn – mens de satt stille i bønn.

Kampen for oppreisning
Etter den grusomme massakren har organisasjonens fokus naturlig nok i stor grad dreid seg om kampen for oppreisning. De ansvarlige soldatene som til slutt ble stilt for retten, slapp raskt ut igjen fordi vitneutsagn ikke utgjorde tilstrekkelig bevis. En av Las Abejas viktigste kampsaker er derfor å bekjempe den sterke straffefriheten som regjerer. De holder myndighetene ansvarlig for ugjerningen og den påfølgende uretten som råder. Hensikten med angrepet var helt klart å knuse biene som organisasjon, og det på verst tenkelig vis. Lederen i rådet understreker likevel at deres kamp ikke handler om hevn, men om å oppnå rettferdighet ovenfor ofrene og de etterlatte.

«Vi har tilgitt de som utførte de grusomme handlingene mot vårt lokalsamfunn, fordi vi vet at de bare var brikker i et større spill. Ordrene og ideen om å angripe kom ovenfra».

Å leve med frykten
Det står stor respekt av at mennesker som har mistet sine nære og kjære på den mest grusomme måten du kan tenke deg, har en slik holdning til de som står ansvarlige. Mange av soldatene kommer selv fra det samme området og tilhører den samme urfolksgruppen som ofrene. Tenk deg å leve side om side med de samme personene som drepte familien din. Det at myndighetene benyttet, og fortsatt benytter seg av sivilbefolkningen for å utføre overgrep mot hverandre, er ikke bare en måte å unngå spørsmål om skyld. Det skaper også en vond splittelse innad lokalsamfunnene som er vanskelig å lege.

I år er det 15 år siden den grusomme hendelsen. Innbyggerne i Acteal sørger fortsatt over fortidens tap, men lever også i frykt for fremtida. Selv om krigen er over, henger det et konstant trusselbilde over området. Hvem kan forsikre dem om at tragedien ikke gjentar seg når de ansvarlige ikke mottar sin straff?

Livet går videre
Kontrasten som preger stemningsbildet i Acteal er slående. Utsikten over de grønnkledde og dramatiske fjellene kan ta pusten fra en hver. Solen skinner og den friske fjellufta fyller kroppen med en ubeskrivelig ro. Samtidig henger det en grå og tung atmosfære over stedet som ikke mangler minner om den skjebnesvangre desemberdagen i 1997. Den gamle trekirken hvor den kaldblodige massakren fant sted, står der fortsatt, og de nakne og forvridde kroppene som utgjør skammens søyle markerer Acteal som et uslettelig åsted for en tragedie som aldri må gjentas.

Livet går likevel videre i Acteal, og biene fortsetter å kjempe sin kamp for rettferdighet. Manuel, en ung mann på 28 år har sett døden i øynene, men har valgt livets vei gjennom latter og humor. Han var bare 13 år da han sammen med sin nærmeste familie ble offer for den kaldblodige massakren. Til sammen mistet han ni familiemedlemmer. Den yngste rakk bare å bli åtte måneder gammel. Selv overlevde han såvidt ved å gjemme seg under døde kropper. Kan du noensinne forestille deg hvordan en møter livet etter en slik opplevelse?

«Vil dere høre en sang kanskje? Jeg kan flere. Det er en som heter «22. desember». Den har jeg skrevet selv. Vil dere høre? One two three, ett, två, tre. Er dere klare?»

Manuel blir alvorlig i ansiktet og med en skjelvende stemme begynner han å synge:

«Den 22. desember 1997. De dreper min far, de dreper min mor. De dreper min søster, de dreper min bror».

Blikket mitt faller raskt mot bakken. Det er vanskelig å se han inn i øynene. Manuels sangtekst blir for tung å bære.

«Ikke gråt! Du må ikke gråte. Vet du hva jeg gjør når jeg føler meg trist? Hør her, nå skal jeg skal fortelle deg en vits slik at du blir glad igjen».

Klumpen sitter fortsatt i halsen, men smilet er vanskelig å holde tilbake når Manuel setter i gang med sitt beundringsverdige livsprosjekt – Med smilet demper han sorgen. Livet går videre.

Tekst: Eva Maria Fjellheim, på brigade i Chiapas. Teksten har stått på trykk i brigadens reisebrev, som kommer ut tre ganger og kan bestilles på LAG sine nettsider.

Foto: Acteal av subcomandanta under Creative Commons.

En kommentar til Smilet demper sorgen

  1. Nora Nilssen sier:

    Utrolig fin tekst og godt skrevet! Tårene tok overtak da du siterte Miguel sin sang. Hilsen El Salvador-brigadist 2011

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *