Utviklingsrett og rett til utvikling

For å begynne må vi basere oss på menneskerettighetenes homogenitet, hvor det ikke finnes noe hierarki eller dominans av en over en annen, de er udelelige og gjensidig avhengige, slik det fremgår av FNs Generalforsamlings resolusjon 32/130. Dette for å sikre at alle mennesker kan oppnå et liv i harmoni og fred.Derfor er utviklingsretten som en menneskerettighet som skal sikre at både enkeltpersoner og folkeslag blir respektert med hensyn til andre fundamentale rettigheter. Formålet er å sikre et minimum av økonomisk og sosial velferd, at alle skal kunne nyte av grunnleggende rettigheter og friheter, samt opplevelsen av et virkelig demokratisk regime og likestilling.

Det er viktig å bemerke at spørsmålet om utvikling ikke bare er såkalte “u-lands” ansvar, men at også «i-land» har et ansvar, ettersom økonomisk utvikling ikke nødvendigvis betyr utvikling av mennesket som person. Det er også viktig å ta hensyn til realiseringen av denne retten for fremtidige generasjoner, som er etablert og styrt av prinsipp nr. 3 av Rio-deklarasjonen. Denne sier at “retten til utvikling må være oppfylt slik at det er en balanse mellom utviklingsmessige og miljømessige behov for nåværende og fremtidige generasjoner.»

Utviklingsretten er i en kriseperiode, og dette kommer tilsyne ved stor grad av fattigdom, noe som fratar nesten 70% av verdens befolkning retten til et anstendig liv. Dermed ser vi at resten av menneskerettigheten også brytes (slik som retten til et anstendig liv, helse, en rettferdig jobb, en familie, rett til fred og sunt miljø, og mye annet), siden det er en sterk sammenheng mellom dem.

Mye av problemene grunner i mangelen på interesse for avstanden som finnes mellom u-land og i-land, og selvfølgelig mangelen på umiddelbare avgjørelser og avtaler for å redusere denne avstanden, ved å materialisere utviklingsretten på en rettferdig måte og i henhold til hver situasjon. På denne måten kan vi igjen oppnå brorskap og solidaritet mellom rike og fattige land, både individuelt og kollektivt.

Det er alarmerende og urovekkende at disse resultatene går fra teori til å bli en virkelighet vi dessverre må leve med, og likevel kommer vår beskyttende reaksjon til et liv i verdighet så sent. For tiden er det i Latin-Amerika og Karibia vi finner noen av de mest urovekkende tilfeller av fattigdom.

Informasjon fra ulike internasjonale organer, slik som FN, er ikke bare en advarsel. De vitner om at vi er tause vitner til millioner av dødsfall og brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og vi er medskyldige i denne svikt hvis verste straff kan være lidelse for fremtidige generasjoner.

Human Development Report 1997 (UNDP) viser at 20% av verdens rikeste står for 86% av samlet BNP, middelklassens 60% står for 13%, mens de fattigste 20% er ansvarlig for kun 1% av verdens BNP. Dessuten hadde de 200 rikeste menneskene i verden i 1999 midler på over 10.215 milliarder NOK. Dette er mer enn den kombinerte inntekten til 41% av verdens befolkning.

Human Development Report 2000 viser at av de 4600 millioner menneskene i utviklingsland, er mer enn 850 millioner analfabeter, nesten 1.000 millioner mangler tilgang til forbedrede vannkilder, og 2400 millioner mangler tilgang til grunnleggende sanitære tjenester. Nesten 325 millioner barn ikke går på skole. I tillegg dør 11 millioner barn under fem år hvert år, det vil si mer enn 30.000 barn hver dag, av årsaker som kunne vært unngått. Om lag 1.200 millioner mennesker lever på mindre enn en dollar dagen og 2800 millioner på mindre enn to dollar per dag.

Spørsmålet er om vi alle klarer å jobbe for en bærekraftig utvikling, med en forståelse for at økonomisk utvikling alene ikke betyr en god utvikling. Det er viktigere med en moralsk og verdiskapende utvikling, slik at barrieren mellom landene reduseres, og vi kan utvikle oss som personer.

Foto: NYC: United Nations Headquarter av wallyg under Creative Commons

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *