Vamos a decir que no!

Den chilenske filmen NO, med den kjente meksikanske skuespilleren Gael García Bernal i hovedrollen, hadde premiere i Chile i august 2012. Før dette hadde filmen blant annet blitt vist og fått god mottakelse på Filmfestivalen i Cannes, der den vant prisen Art Cinema Award. Den ble også valgt ut til å representere Chile i Oscarprisens Beste utenlandske film i 2012.

Filmen NO handler om Nei-sidens kampanje før folkeavstemningen i 1988 som skulle bety slutten på Augusto Pinochet’s diktatur, og gjeninnføring av demokrati i Chile. Pinochet kom til makten gjennom et blodig militærkupp i 1973, som avsatte den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende. Pinochet skulle sitte ved makten i mange år før det, blant annet etter internasjonalt press mot slutten av 1980-tallet, ble bestemt at det skulle gjennomføres en folkeavstemning for å avgjøre om diktaturet skulle fortsette eller avsluttes. I realiteten ville man bestemme om Pinochet skulle sitte ved makten i ytterligere åtte år, fram til 1997.

Militærregimet hadde hatt full kontroll over mediene i Chile siden kuppet. I forkant av folkeavstemningen skulle Ja-siden og Nei-siden få like mye propagandatid på TV. Det skulle være i form av reklamespotter på ett kvarter og de skulle sendes kl. 23.00.

Reklamemannen René Saavedra, i Gael García Bernal’s skikkelse, er kommet tilbake fra eksil i Mexico og blir den som skal lede Nei-sidens kampanje. Filmen tar for seg hvordan Saavedra, de han har med seg og politikerne rundt (først og fremst fra venstresiden) bygger opp kampanjen – hvilke strategier de velger, hvordan de tenker de kan overtale folk til å tørre å stemme på et alternativ til diktaturet. Dette siste er en utfordring i seg selv – de skal ikka bare få folk til å stemme nei, men få folk til å stemme overhode; overtale dem om at det finnes håp om forandring.

Det viser seg etterhvert at nei-siden er ja-siden totalt overlegen i sin kampanje, med fengende slagord, innovative virkemidler, glede og håp.

Filmens regissør er chileneren Pablo Larrain, som blant annet har regissert filmen Fuga (2006). I forkant var jeg blant annet spent på hvordan bildet og filmingen ville være; om de ville klare å framstille 80-tallet på en troverdig måte og så videre. I etterkant kan jeg si at det ikke var noen grunn til «bekymring» – 80-tallet ble absolutt fremstilt på en troverdig måte – både omgivelser, klær, hårklipper, biler og selve bildeuttrykket var ivaretatt. Jeg har lest at det ble filmet med U-matic 3/4-effekt, som var det man brukte på slutten av 80-tallet, for å få til tidsriktige bilder; dårlig oppløsning og «riktige» farger.

Filmen er ispedd virkelige tv-bilder fra epoken; fra de virkelige kampanjene og reportasjer fra hendelser. Det var avgjørende for troverdigheten at man ikke kunne se et klart skille mellom det virkelige og det fiktive her. Regissøren selv har sagt at han ikke engang selv i etterkant klarer å skille mellom det de skapte og det de gjenbrukte fra TV. I så fall må man si at de lyktes!

Også innholdsmessig og i forhold til skuespillerprestasjoner synes jeg filmen innfrir. Gael García Bernal er god og overbeviser med sin innlærte chilenske aksent. Jeg gikk og sang på Nei-sidens fengende slagordhymne resten av dagen, og vel så det.  Folk har fortalt meg at de fortsatt husker mye av nei-siden TV-kampanje, selv nå etter over 20 år, mens ja-sidens kampanje for lengst er glemt.

Sergio Fernández, som var innenriksminister under Pinochet’s diktatur, har vedkjent at til og med ja-sidens kampanjefolk ble «smittet» av nei-sidens slagordhymne og tok seg i å nynne på «Chi-le, la alegría ya vie-ne-e-e..»under sine samlinger.

NO vises på Film fra sør i høst, og dersom du vil vite mer kan du sjekke ut traileren under.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *