VI Summit of the Americas: Fra «La Güantanamera» til oppstandelsen av den nye muldvarpen i Latin-Amerikas historie

14. og 15. april i år ble det VI Amerikas Toppmøte (Summit of the Americas) gjennomført i Cartagena (Colombia), et møte mellom alle presidentene i både Nor-, Mellom- og Sør-Amerika pluss Karibien, med unntak av Cuba. Dette er utvilsomt det mest omfattende møte i Amerikas hemisfæriske diplomati. En analyse av opprinnelsen og utviklingen av dette møtet viser tydelig både forandringene i utenrikspolitikken i denne verdensdelen i de siste to tiårene, og tilstanden til den historiske politiske balansen i regionen.

For en lite garvet analytiker begynner toppmøtets historie i 1994, da USA etter Berlinmurens fall hoppet på den globale hegemoniske kontrollen. Logisk nok ble Latin-Amerika det første siktemål. USA innkalte gjennom OAS de amerikanske republikkene -bortsett fra Cuba- til møte i Miami for å overgi seg til verdens absolutte og udiskutable supermakt. Den nykoloniale planen hadde et navn: Free Trade Area of the Americas FTAA. USA hadde allerede tatt det første skrittet: etableringen av NAFTA. Den gamle nordamerikanske aspirasjonen om anneksjon av Latin-Amerika som sin koloni virket nær

Det er velkjent at denne aspirasjonen har vært en sentral del av USAs historiske utenrikspolitikk. Det var i 1889-1890 at USA for første gang innkalte alle de nye republikkene i Latin-Amerika for å etablere et felles handelsområde og felles valuta, som ledd i den panamerikanske politikk på den første panamerikanske konferansen –Monroe doktrinen i aksjon–. Fra disse konferansene fødtes i 1948 OAS. En svært blodig fødsel, ettersom grunnleggelsen av OAS i Bogotá sammenfalt med drapet på Jorge Eliecer Gaitán (9. april 1948), begivenheten som markerer den offisielle starten på krigen som fortsatt forfølger Colombia.

Ikke engang det første gresset hadde vokst over Frigjørerens grav da USA forsøkte å stjele uavhengigheten oppnådd med så store ofre. Heldigvis fødtes i det samme øyeblikk versene til «La Güantanamera» av Martí, ført i penn i hans «Enkle vers». Det er nettopp med disse berømte linjene at mange nordmenn lærer sine første salsasteg, klapper rytmen til Son Cubano og sier sine første ord på spansk; produktet av José Martís smerte og angst på den første panamerikanske konferanse. I prologen til disse versene skrev Martí i 1891:

«Mis amigos saben cómo se me salieron estos versos del corazón. Fue aquel invierno de angustia, en que por ignorancia, o por fe fanática, o por miedo, o por cortesía, se reunieron en Washington, bajo el águila temible, los pueblos hispanoamericanos (…) Me echó el médico al monte: corrían arroyos, y se cerraban las nubes: escribí versos»

Men dikteren skrev ikke bare vers. Han skrev også dokumentet som kan kalles for det politiske, programmatiske, sosiologiske og kanskje antropologiske grunnlag for det som i dag kjennetegner Latin-Amerika: «Vårt Amerika» (1891). Martí krystalliserte i dette programmatiske dokumentet det som idag kalles for den latinamerikanske identitet. Det amerikanske kontinentet blir aldri igjen sett på samme måte. I andre dokumenter som «Washingtons tøppmøte» (1889), «Monetær konferanse for Amerikas republikker» (1891) og «Mor Amerika» (1889), finner vi også Martís kamp mot USAs planer; planer som ble stoppet takket være Argentinas og Uruguays opposisjon, med Martí som talsmann. Fernández Retamar har rett når han sier at denne konjunkturen i 1889-1891 var katalysatoren for fremveksten av Martí som en av de store menn av vårt Amerika, fortsatt aktuell i våre dager.

Historien gjentar seg som tragedie eller komedie. Det var også i «un invierno de angustia», et århundre senere -i desember 1994- at det ble innkalt til den I Summit of the Americas med samme formål som i 1890, men nå syntes ingenting å stoppe USAs plan. Det er her den gamle muldvarpen gjenoppstår. Denne muldvarpen befant seg i den hegelianske forklaringen av historien. Marx klarte å definere den i sin «18. Brumaire» med en Hamlets parafrase, nemlig revolusjonen. Mens USA var fornøyd med liket av den sovjetiske kommunismen og trodde historien var slutt, gjorde den gamle muldvarpen jobben sin og gravde i stillhet under tiår med nyliberalisme, krig, diktaturer og ydmykelse. Emir Sader har rett når han kaller denne muldvarp for «Den nye muldvarp» og forklarer på denne måten forskyvningen av balansen i Amerikas politikk, fordi ingen trodde at den imperialistiske kjeden kunne brytes, enn si i sitt sterkeste ledd, selve nabolaget til verdens hegemoniske makt.

På slutten av 90-tallet brakte folks utbrudd nye regjeringer, kontinentet ble farget rødt, innenfor et sekund av historien ble USAs håndlangere rundet opp og i mindretall. Cuba besto og koordinerte kampen mot FTAA. I Brasil oppsto de verdenssosiale fora og São Paulos forum; på kontinentet ble det reist et folks toppmøte og bygget opp et folks diplomati. Endelig i 2005 ble giganten beseiret og den foreslåtte nykoloniale FTAA ble gravlagt i Argentina og forlatt under evig varetekt av el Che.

Latin-Amerika har lært leksa, professor Enrique Dussel kaller dette for kvalifisering av den populære bevissthet, fra «La Güantanamera» av Martí til Saders «Nye Moldvarp»: de nye revolusjoner. Toppmøtet i Cartagena ble det siste hvor Cuba er ekskludert, de få amerikanske allierte har allerede akseptert det. Selv USAs beste venner har sagt at war on drugs bør ta slutt og snakker om legalisering og andre alternative løsninger. Den økonomiske integrasjonen er gjort uten USA og med andre prinsipper, langt fra det ville frie markedet. USA har ingen plass i verken UNASUR, ALBA eller CELAC.

Som Sader sier er USAs hegemoniske makt nå i en tredje fase, en fase preget av nedgang, men de nye regjeringer i Latin-Amerika har ikke klart å produsere et definert «mot-prosjekt» ennå, der ligger utfordringen. Likevel, mens Europa og USA bare gjentar seg og står uten virkelige løsninger foran verdens humanitære, økologiske og økonomiske krise, gjenoppfinnes Amerika i verden. I dag skinner igjen Cartagena som et symbol på den antikoloniale kampen. Dette toppmøtet kan sees som et symbol på vendepunktet i vårt Amerikas geopolitikk, selv om mye fortsatt står på spill.

Norske mediers manglende dekning av møtet er svært oppsiktsvekkende. Dette kan skyldes at USA ikke var den store nyheten. Personlig foretrekker jeg å forklare dette ved å si at Europa i dag ikke makter å forstå det som skjer i Latin-Amerika og derfor trenger å lese mer av latinamerikanske kilder, akkurat som professor Dussel forklarte i sitt besøk på UiO forrige uken, men dette skal vi ta opp snart.

Tekst: Diego Marín
Foto: En ny regional politisk konfigurasjon er resultatet av kamper og reformer på hele Amerika. Vårt Amerika har sin egen stemme og USA stadig mindre innflytelse i regionen. Ved Presidencia de la Nación Argentina under Creative Commons.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *