Adineuzas historie

Adineuza Pereira da Silva forlot livet sitt på dagen og okkuperte jord som høygravid. Alt for syv hektar dyrkbar jord.

Adineuza de Pereira Silva er datter av landbruksarbeidere, og tilbrakte sine første leveår i delstaten Espirito Santo. Da hun var ti år, bestemte faren seg for å søke lykken i den bahianske byen Teixeira de Freitas. Men etter kort tid ble han ufør, og ansvaret for å forsørge familien gikk til hans kone. Hun var allerede åttebarnsmor, og hadde en til på vei.

Her er en ung Adineuza på bursdagsfeiring. Dette var mens hun enda var gift.

Her er en ung Adineuza på bursdagsfeiring. Dette var mens hun enda var gift.

– Jeg giftet meg da jeg var 13. Han var 48. I dag kalles det pedofili. Men ham levde jeg med, i 18 år. Det var barndommen min, og han behandlet meg ikke godt, sier Adineuza alvorlig. På denne tiden arbeidet hun både på sykehjem og i butikk, samt stelte hus og hjem.

Skilte seg

– Det var mye lidelse. Til slutt separerte jeg meg, og vi ble siden skilt. Da hadde jeg ingen rettigheter, og av alt vi eide fikk jeg ingen ting, forteller hun. Dermed søkte hun tilflukt hos sin mor, hvor hun ble boende, og sønnen Leonardo ble født. Så fikk hun høre om De Jordløses bevegelse (MST).

– Det var den 12. april, 1997. Aldri hadde jeg hørt om De Jordløse. Sønnen min var to år og åtte måneder gammel, og jeg jobbet på en lunsjbar. Denne dagen var det et møte i nabohuset. Jeg spurte henne: «Hva er dette møtet for noe?», og hun svarte at det var De Jordløse som møttes, forteller 53-åringen.

Adineuza er en dypt religiøs kvinne.

Adineuza er en dypt religiøs kvinne.

Dette møtet skulle vise seg å endre hele hennes fremtid. Samme kveld skulle De Jordløse legge ut på reise for å okkupere jord, for en mulighet til å skaffe seg sin egen jordflekk og et eget hus. Adineuza, som da bodde i byen Braco do Rio i Espirito Santo, trengte ingen betenkningstid.
– Min mor mente at jeg ikke kunne gjøre dette, at jeg ikke kom til å tørre. «Jo, det tør jeg», sa jeg – og samlet med meg fem meter med sort plastikk, alt av panner og baljer jeg hadde, sammen med tørrmat.  Jobben sa jeg opp, og på én dag var jeg blitt aktivist, forteller hun. Sønnen ble værende hos moren i Espirito Santo.

Trosset sult og kulde

– Midt på natten reiste vi, oppover hovedveien BR 101. Rundt meg var bare fremmede ansikter og mørke. Men jeg var ikke redd, for jeg hadde Gud, sier Adineuza.

I 120 dager okkuperte hun og de andre i veikanten, på utsiden av en storgård sør i Bahia.
– Det var kaldt, og rot over alt, husker 54-åringen, som raskt fikk koordinatoroppgaver i gruppen. Helse ble hennes hovedansvar, og raskt måtte hun kurere både magesyke og forkjølelser som rammet de teltende.
– Særlig mange barn ble syke, mye fordi det var så vanskelig med maten. Moren min – takk Gud for det – hjalp meg alltid. Så jeg sultet aldri. Bevegelsen hjalp til, men det koordinasjonen kunne gi var ikke mer enn to kyllingføtter, en tomatklase og litt ris og bønner per familie. Vi fikk også hjelp fra andre bosetninger, og selv menneskene i den nærmeste byen, Itabata, kom med brød til oss. Det var så vanskelig, sier hun, med alvorlig mine.
Deretter flyttet okkupasjonen på seg. De fikk ikke bli på den første storgården, og søkte dermed lykken på nabogården – en storgård hvis eier hadde leiet vekk jorden til et papayaselskap, og heller ikke betalt sine skatter på årevis.

Gikk høygravid under okkupasjonen

Adineuzas nye hjem, MST-bosetningen Paulo Freire.

Adineuzas nye hjem, MST-bosetningen Paulo Freire.

– Ni ganger kastet de oss ut, politiet. Vi gikk fredelig hver gang, men okkuperte på nytt like etter. Vi kunne ikke gi oss. To ganger raserte de teltene våre, kjørte over dem med traktor og kastet alt vi eide i hauger – uavhengig av hvem det var sitt. Deretter brant de teltene, forteller Adineuza, som selv så sitt midlertidige hjem gå opp i røyk to ganger. I tillegg var hun gravid med datteren Caroline på denne tiden – uten at det hindret henne i å okkupere.
– Da tiden kom, reiste jeg på sykehuset for å føde. Deretter etterlot jeg Carol hos min mor, og reiste tilbake til okkupasjonen.

 

Her feires jubileumet til Paulo Freire, MST-bosetningen som Adineuza var med på å skape.

Her feires jubileumet til Paulo Freire, MST-bosetningen som Adineuza var med på å skape.

Det tok åtte måneder før rettssystemet karakteriserte gården som uproduktiv. Med andre ord, okkupantene vant frem med sine krav.
– Damen som eide gården het Carolina Silva. Vi kaller henne bare Donna Carol, forteller Adineuza.

 

Siden ble jordstykkene delt opp i hundre deler, én til hver familie. Adineuzas del er på syv hektar, og der dyrker hun bønner, grønnsaker og frukt. Med jorden kom også rett på sosialbolig, og slik fikk familien et eget hus.

Familien er viktigst

Adineuzas sønn Leonardo fikk fullføre skolegangen sin.

Adineuzas sønn Leonardo fikk fullføre skolegangen sin.

– Carol og Leo, de hadde en god barndom. De kunne leke over alt, uten å bli utsatt for farer. For meg var det tøft, men jeg hadde heldigvis mine betrodde i landsbyen. De hjalp meg med barnepass, mens jeg jobbet på jordet.
I dag er barna voksne. Sønnen Leo er 20 år, og har jobb, hus og familie i nabostaten Espirito Santo. Datteren Caroline studerer i samme delstat, og bor hos sin mormor. Kontakt med moren sin har de over telefon. Aldri ses Adineuza så inderlig lykkelig som i de stundene hun tilbringer på telefonen, lent inntil den spesielle lyktestolpen som markerer det eneste stedet i bosetningen med mobildekning.
– Barna mine, det er den største gaven jeg har fått i livet. Den første ankom som en gave på min bursdag, den andre på morsdagen. Og barnebarnet mitt, Lara, hun gjorde rikdommen min komplett.

– Selv er jeg lykkelig, for barna mine fikk vokse opp trygt, uten vold og farer. Gud hjalp meg, og bevegelsen. Uten MST ville jeg ikke hatt jorden min å dyrke, hus eller alle de gode vennene og naboene her.

Adineuza har selv bygget bakerovnen i bakhagen, og her bakes kjeks og brød.

Adineuza har selv bygget bakerovnen i bakhagen, og her bakes kjeks og brød.

Ønsker seg rent vann

I skogen trives Adineuza godt, og jobber for tiden med et frøsankingsprosjekt for å bevare den atlantiske regnskogen.

I skogen trives Adineuza godt, og jobber for tiden med et frøsankingsprosjekt for å bevare den atlantiske regnskogen.

For fremtiden har 53-åringen to drømmer, én for familien og én for jordstykket sitt.
– Jeg vil se at barna mine har det godt, og ikke må være avhengige av noen. Verken Carol eller Leo skal ha noen patriark over seg. Selv håper jeg at livsgleden fortsetter, og at jeg har penger nok til å leve godt. Men som du vet: penger er bra, men ikke alt, fastslår hun.

– Også drømmer jeg om at dammen min fylles med vann – rent, klart vann, slik at jordet blir grønt igjen. Jeg håper også at min brors kirke blir bygget, og at jeg kan hjelpe til med det, fortsetter Adineuza, som for tiden bidrar i et frøsankingsprosjekt i den atlantiske regnskogen. Under dette arbeidet hender det at nye arter oppdages.
– Jeg vil så gjerne kalle opp en ny planteart etter Lara. Jequitiba Lara. Gi henne et eget tre for ettertiden.

Adineuza Pereira da Silva og barnebarnet Lara.

Adineuza Pereira da Silva og barnebarnet Lara.

Tekst og foto: Stine Andreassen Rud

En kommentar til Adineuzas historie

  1. Espen sier:

    Bra skrevet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *