Bienes kamp

Brigadens andre uteopphold er i skrivende stund over. Denne gangen varte det i syv dager. Vi ble delt opp i tre grupper, og min gruppe skulle til Acteal, et lite sted midt i mellom høye fjell og frodig skog, et par timer utenfor San Cristobal i Chiapas, Mexico. Dagene bestod av hengekøyer, romanlesing, podcastlytting og kortspilling. Mangelen på internett viet jeg knapt en tanke. I stedet rettet jeg oppmerksomheten mot et landskap jeg sjeldent hadde sett maken til – fjell og skog så langt øyet kunne se – i tillegg til en urfolkskamp jeg ikke hadde hørt om før.

Storslått natur i Acteal

Storslått natur i Acteal

Men grunnen til at vi befant oss i Acteal var ikke for å oppleve storslått natur eller konkurrere om å lese ferdig flest bøker. Grunnen til at vi var der var for å besøke urfolksorganisasjonen Las Abejas – biene, som har sitt hovedsete i Acteal. Organisasjonen har vært aktiv siden 1992 og jobber for mye av det samme som andre organiserte urfolk på landsbygda, nemlig retten til jord og anerkjennelse av urfolks rettigheter.

Men urfolket har en tragisk historie. Den 22. desember 1997 ble 45 mennesker i landsbyen drept av paramilitære, som var trent opp og støttet av den mexicanske staten. Majoriteten av ofrene var kvinner og barn – flere gravide og mange under 16 år. Hendelsen er kjent som massakren i Acteal. En massakre som varte i over seks timer. Lyden av skuddene dundret mellom fjellene, og militæret, som var utplassert like i nærheten, rykket ikke ut før skuddene dabbet av ut på kvelden. Det var som om mennesker falt om uten at noen brydde seg. Mennesker som knapt hadde rukket å vokse opp. Som knapt hadde gjort annet i livet sitt enn å kjempe en kamp for rettferdighet.

Den månedlige minneseremonien etter massakren i Acteal

Den månedlige minneseremonien etter massakren i Acteal

I dag er det snart 19 år siden massakren, men kampen fortsetter. Den 22. i hver måned har Las Abejas en seremoni for å minnes de døde. Vi deltok på denne seremonien, som bestod av taler, gudstjeneste og tradisjonell dans og musikk. Først tenkte vi at det måtte være vanskelig å komme seg videre når de har denne seremonien hver måned, hvert år. Men etterhvert som dagene gikk, og vi fikk pratet med menneskene i Acteal, så skjønte vi at seremonien handlet om mer enn å minnes de døde. Det handler også om å minnes hvorfor man fortsatt kjemper. Hvorfor rettferdighet trengs, ikke bare for urfolket i Acteal, men også for urfolk andre steder i Mexico. Kampen er ikke vunnet enda. Urettferdighet skjer fortsatt, og derfor er seremonien en viktig del av Las Abejas sin kamp.

Kirke og gudstjeneste

Kirke og gudstjeneste

Som besøkende i Acteal var vår rolle å anerkjenne kampen til Las Abejas. Vise solidaritet og at vi står på deres side. Massakren var et resultat av en systematisk undertrykkelse av urfolk i Chiapas. I etterkant av massakren ble 80 personer fengslet, men mange fikk kun dommer på et par år. Flere er i dag sluppet fri og har vendt tilbake til Acteal og landsbyene rundt. I dag er de frie mennesker til tross for at de, for ikke mange år siden, drepte sine naboer med maskingevær og machete. Det er vanskelig og sårt for Las Abejas å møte på disse menneskene. Å vite at de som drepte deres egne går fri. Og at staten, som er den egentlige skyldige, ikke gjør annet enn å sende sykler i trøst. Det har ikke vært noen beklagelse, ingen tilståelse. Rettferdigheten er enda ikke oppnådd og derfor er behovet for at utenforstående anerkjenner deres kamp viktigere enn aldri før.

Tekst og foto: Henriette Sandstå

En kommentar til Bienes kamp

  1. kirsten Mellin - Olsen sier:

    Jeg var der i januar i 1998. Ferske historier gjorde inntrykk.LAG KU fikk gjennom FOKUS, penger til å hjelpe dem med garn til å veve nye huipiler. Hus og slik var brendt. Hyggelig å se at du har besøkt dem. Hilsen Kirsten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *