Bondens kamp

Marte Mørk brigade

På første uteopphold har Marte og Trym vært i fylket Nariño, sør i Colombia. Samarbeidspartneren i området er CNA (Coordinador Nacional Agrario – Den nasjonale jordbrukskoordinatoren) og vi har oppholdt oss mest i lokalsamfunnene i San Pablo og la laguna de la Cocha.

CNA

FOTO: Marte Mørk
I åssiden la Campana har Anglogold Ashanti utvinningstillatelse, et selskap hvor Oljefondet har investeringer. Her kommer også drikkevannet til befolkningen i San Pablo fra.

Det å være bonde er ikke bare-bare. Dette gjelder i store deler av verden, også i Norge. Man har sine kamper om bedre betaling, opprettholding av tollbarrierer og det å sørge for at Rimi-Hagen ikke tar hele kaka av det man har produsert. Også i Colombia kjemper bonden, men han kjemper for noe mer fundamentalt: å bli anerkjent som subjekt i grunnloven. Hvorfor er denne anerkjennelsen viktig, tenker du kanskje? Jo, den er essensiell for at bonden skal kunne ha lovfestede rettigheter. I Colombia anerkjennes afroetterkommere og urfolk som etniske minoriteter, og har med dette spesielle rettigheter. Bonden derimot, kalles en rural arbeider, og har dermed ikke de rettighetene som man som bonde skulle ønske man hadde. Fordi det å være bonde er ikke det samme som å være en arbeider, det er en måte å leve på og en identitet. Man har ikke en åtte til fire-jobb, man jobber hele tiden for avlingene sine, og for å beskytte naturen rundt seg.

For eksempel gir den grunnlovsfestede anerkjennelsen av urfolk denne minoriteten lovfestet rett til å bli konsultert når multinasjonale selskaper vil utvinne i området der de bor, kalt reservater, ”resguardos”. Dersom urfolket sier nei til selskapet, må man ta dette til følge, og selskapet får, ideelt sett, ikke lov å utvinne.

Kommunene Providencia, Ancuya, Samaniego og Linares er noen av kommunene som har bestemt seg for å danne et bondeterritorium. Her fra et av møtene om dannelsen av dette området.

CNA

Kommunene Providencia, Ancuya, Samaniego og Linares er noen av kommunene som har bestemt seg for å danne et bondeterritorium. Her fra et av møtene om dannelsen av dette området.
FOTO: Marte Mørk

Med årene har også bøndene sett fordelene med å ha et bondeterritorium, nettopp av samme grunn. Da vil ikke multinasjonale selskaper kunne gå frem som de vil for å utnytte ressursene i området, som kan ha store konsekvenser for folket som bor der. Rober Daza, leder av CNA Nariño, forteller at man ikke alltid har sett poenget med å ha et bondeterritorium, men at de med tiden har forstått at dette er nødvendig for å ta vare på jorda si og området de bor i. I kommunen San Pablo, Nariño, har gruveselskapet Anglo Gold Ashanti fra Sør-Afrika og Gran Colombia Gold fra Canada utvinningstillatelser. I dette området kan man finne mye gull og andre mineraler, og det er dette som lokker gruveselskapene. I fylket Nariño finnes det per januar 2017, 197 utvinningsavtaler, og 296 søknader til potensiell utvinning. Problemet ligger i følgene av utvinningen av det berikende mineralet. Et gruveselskap bruker like mye vann på en time, som en bondefamilie bruker på 20 år, som kan resultere i store ødeleggelser og forurensing av elver, eller, i ytterste konsekvens, fullstendig inntørking. Dette fjerner kilder til drikkevann og ødelegger livsgrunnlaget i området.

I San Pablo har man klart å samle seg for å yte motstand mot gruveselskapene og regjeringen, som gir ut utvinningstilltatelsene, og de har lykkes, foreløpig. For noen måneder siden dro store deler av befolkningen til åshøyden ”La Campana” for å markere sine protester mot utvinningstillatelsen som finnes der. Også her ser man problemet skissert ovenfor: kommunen får drikkevannet sitt derfra. Motstanden er stor i befolkningen, noe som ikke er så rart. Hva skal man leve av om man mister drikkevannet sitt? Tanker man sitter igjen med etter å ha hørt slike historier er jo at det er veldig lett for folket å engasjere seg i en slik sak, nettopp fordi det påvirker dem direkte. Samtidig er det ikke innbyggerne som har ansvaret for det som foregår. Ansvaret ligger på regjeringens og gruveselskapenes skuldre. Det er de som ikke forstår, eller som jeg heller tror, ikke vil forstå ødeleggelsene utvinningen fører til. Vertsmoren vår doña Marly Muñoz Diaz sa det godt en dag vi sto og skuet utover åssidene: ”alt president Santos bryr seg om er penger og gull, men jeg tror ikke han har reflektert over at man ikke kan spise gull”.

Tanken bak bondeterritoriene skissert over er at man skal kunne slippe å måtte kjempe med nebb og klør hver gang et nytt selskap kommer for å utvinne mineraler. Congreso de los pueblos – Folkekongressen – har laget et forslag til en lov angående disse bondeterritoriene, men det gjenstår å få det igjennom. Nord i Nariño har alle 17 kommunene gått sammen i ønske om et samlet bondeterritorium for disse kommunene. Det jobbes hardt for disse territoriene, og også guvernøren i Nariño kjemper på deres side. Førti prosent av befolkningen i Colombia er bønder, og at en så stor gruppe ikke er anerkjent i grunnloven er en alvorlig sak.

Den colombianske regjeringen ønsker ikke å ha småproduserende bønder lenger. De ønsker effektivisering og prioriterer bort småbønder, til fordel for de store jordeierne, noe som også er kjent problematikk fra Norge.

Marte Mørk brigadist

Tekst: Marte Mørk, brigadist i Colombia, høsten 2017
marmoe6@gmail.com, 
Foto: Marie Skogvang Stork og Elise Fjordbakk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *