Brasil – hvem sin kake?

I dag har vi fått vår første innledning om gruvedrift i Brasil av Igor Rosa. Han er aktivist i Movimento dos Atingidos pela mineração, bevegelsen for berørte av gruvedrift. Gruvedrift er et tema som MST (De jordløses bevegelse) har ønsket at vi skal fordype oss i denne høsten, blant annet på grunn av problemene den skaper i flere av bosetningene på landsbygda. Det var utrolig spennende å lære om gruvedriftsmodellen til Brasil og om katastrofene den medfører. Det er også viktig å ta med seg at Norge har investert milliarder i denne industrien, spesielt gjennom Statens pensjonfond utland (Oljefondet).

Brasil er et land med enorme naturrikdommer, og utvinning av gull og mineraler er derfor blitt en kjempeindustri. Men måten gruveselskapene driver denne virksomheten på i dag er ufattelig jævlig. Det er det flere grunner til. Blant annet kreves det enorme vannmengder for å skille grus og jord fra mineralene, og gruveselskapene legger derfor beslag på stadig mer vann. Vannreservoarer og elver blir forurenset og uttørket som en konsekvens av dette. Opprinnelig er dette vannreservene til småbønder, quilimbolas (områder med etterkommere av rømte slaver med afrikansk herkomst), urfolk og dyr. Slik ødelegges livsgrunnlaget til folk i områdene rundt gruvene.

Når gruveselskapene etablerer seg i et område, lokkes lokalbefolkningen til samtykke med økonomisk vekst og velstand i form av skoler, sykehus og arbeid. I realiteten gjør virksomheten jorden udyrkbar slik at den rurale befolkningen tvinges til å finne annet lønnet arbeid. Ettersom alternativene er få for bøndene, tvinges de inn i gruvene. Jobben de får, er i en av de minst regulerte sektorene i Brasil, hvor en må se langt etter faglige rettigheter. Som ny i gruven forstår arbeideren fort at det er fare for liv og helse, men siden gruven har ødelagt jorden hans, har han ikke noe valg. Gruvearbeiderne holder i gjennomsnitt ut i bare fire år før helsen blir såpass redusert at de må slutte i jobben. Selvmordsraten blant arbeidere i gruvene i Brasil er blant landets høyeste.

Den gjennomsnittlige brasilianeren kjenner ikke til dette, og verdenssamfunnet har i sin grådighet sett motsatt vei. De store mediehusene i Brasil er eid av fem mektige familier som er nært knyttet til gruveselskapene. Dermed fremstiller media Brasil som et glansbilde, og store deler av den brasilianske befolkningen og det internasjonale samfunnet fortsetter å leve i uvitenhet. Den politiske viljen til forandring er heller ikke mye å skryte av. Valgkampanjene i Brasil krever miliardsummer, og hvem betaler de, mon tro? Jo, de digre selskapene. Mediehusene, gruveselvskapene, agrobusiness; alle er med og sponser litt for å få beholde sin del av den brasilianske kaken.

Heldigvis godtar ikke alle dette og sosiale bevegelser i Brasil er på frammarsj. Uroen i folket vokser og alternative mediekanaler dukker opp. Vi i brigaden håper at du vil se dokumentaren vi linker til under. Denne er laget av Minja Ninjas som er en uavhengig mediegruppe i Brasil. Vi ber deg om å reflektere over hvor råvarene til produkter
hjemme kommer fra, og å tenke over prisen millioner av arbeidere må betale for vår tilgang på billige produkter. Vi gruer oss til å kjenne dette på kroppen når vi besøker rammede bosetninger utover høsten…
Tekst: Karl Ruben Gaasø, brigadist

Illustrasjon: Tora Kristiane Finne, brigadist

5 kommentarer til Brasil – hvem sin kake?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.