Colombianske folkebevegelser på godt og vondt

En viktig grunn til at Colombia ikke er det nye Ville Vesten er folkebevegelsene. Urfolk, svarte, bønder og arbeidere danner slagkraftige bevegelser. Deres medlemmer er undervurdert, underutdannet og underrepresentert.

Det mobiliseres på den colombianske landsbygda. Organisasjoner, bevegelser og forhandlingsbord danner en kaotisk mosaikk av akronymer. Noen korte, mange like og andre lange og kryptiske som greske etternavn. Medlemmer bryter ut, danner nye akronymer, de diskuterer og de samles under paraplyorganisasjoner. Viljen til å organisere seg og ta ansvar for lokalsamfunnets fremtid er bemerkelsesverdig og inspirerende. Likevel, til tross for alle organisasjonene, demonstrasjonene og markeringene mot invasjonen av multinasjonale selskaper, forblir det regionale og lokale engasjementet fragmentert. Og som mosaikk i kaos er det vanskelig å skimte et helhetlig bilde. Det er frustrerende å se at et slikt engasjement ikke strekker seg hele veien til Bogotá. Hvorfor utnyttes ikke disse menneskelige ressursene bedre når engasjementet er så stort og venstresiden skriker etter en samlende leder?

Noe som raskt slo meg som unødvendig da jeg kom til Colombia, er colombianeres forhold til tid og møtekultur. Langs breddene av Rio Magdalena overvar jeg et tre dager langt lederseminar for medlemmene av CNA, i regi av Congresso del Pueblo. I sin avslutningstale måtte lederen for seminaret disiplinere sine medlemmer som ungdomskolelever for å tydeliggjøre at organisasjonen ikke kom til å oppnå ønsket progresjon hvis medlemmene fortsatte å dukke opp en og en halv dag for sent. 36 timer for sent er mye, selv i Colombia.

Jeg følte med den godt voksne gjengen som mottok sin skjennepreken. For jeg har stått slik selv, mer eller mindre jevnlig frem til voksen alder. Foran læreren, rektor, fotballtreneren og egne foreldre. Alle har de matet meg det samme autoritære budskapet om punktlighet og disiplin. Fordi det påvirker klassen, gruppen, laget, de andre og ikke minst helheten. Denne institusjonelle påminnelsen om helhetens bestanddeler, styrker og svakheter blir amputert i et samfunn der medlemmene sjeldent har mer utdanning enn fem år på grunnskolen. Etter femte klasse må foreldre på landsbygda ofte ta et valg. Det står mellom å sende sønnen eller datteren på ungdomskolen eller få en ekstra arbeider på gården. Dårlig infrastruktur gjør at videre skolegang krever en kostnad familien ofte ikke har, og valget blir enkelt. Fra tiårsalderen av har mange ikke trengt å forholde seg til andre enn sin egen kjernefamilie og utfordringene de står i. Dermed blir man aldri del av den store helheten og kan heller ikke bevitne dens forente styrke.

Det er lite sannsynlig at punktlighet og strukturerte møter vil gi landsbygda flere representanter i kongressen. Men sannsynligheten øker betraktelig med en mer utdannet folkebevegelse. For mens de mange organisasjonene samles og mobiliserer mot gruveselskaper og vannkraftverk, trekker de seg tilbake til sine akronymer, lokalsamfunn og familier så fort slaget er tapt, eller for en gang skyld vunnet. Selv om de sammen akkurat har vist landsbygdas styrke i en forent stemme som strekker seg helt til Bogotá, går de tilbake hvert til sitt og krangler seg imellom. Samtidig mobiliserer den egentlige fienden til neste trekk. Om kort tid vil nye konsesjoner og multinasjonale selskaper skylle over landsbygda som bølger mot stranda, og de folkelige sandslottene vil bli malt sønder. Det er kortsiktig og vitner om en manglende evne og vilje til å se kampens kontekst i sin nødvendige helhet. Selv om færre biter gjør mosaikk kjedelig, er det lettere å organisere bitene slik at alle ser samme bilde.

Ingen av de fremmøtte på CNAs lederseminar hadde mer enn fem års skolegang og samtlige var over 40 år. Seminaret startet derfor med en innføring i landbrukets historie fra steinalderen, via føydalsamfunn til arbeiderbevegelsens ideologier og Carlos Marx. Det er ikke mulig å knekke koden som løsner de etablerte maktstrukturenes faste grep om Colombia over en langhelg langs Rio Magdalena. Det er det heller ingen i CNA som tror. Likevel er det nærliggende å tro at fraværet av kunnskap og utdannelse er med på å forklare en manglende evne. En evne som utløser viljen til å samles bak en politisk stemme, som strekker seg utover landsbygdas grenser. Den store, nasjonale kampen krever en forent colombiansk landsbygd, under én fane, for å nå helt inn i kongressen og dermed sette ned urokkelige fundamenter av betong som kan stå imot de kapitalistiske bølgene. Mine refleksjoner er selvfølgelig preget av den norske velferdsstaten og hadde mine løsninger vært enkle hadde ikke LAG sendt brigadister til Colombia. Likevel finnes det nyanser. Noen gir rom for oppnåelige løsninger, mens andre forblir godtroende håp for fremtiden.

Tekst og foto: Jacob B. Stockfleth

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *