Dette kontinentet har blødd nok

Samme dag som de den colombianske kongressen stemmer over ny og revidert versjon av en mulig fredsavtale – ti dager før presidenten mottar Nobels fredspris i Oslo – starter Folkebevegelsens ALBA sitt møte utenfor Bogotá.

Folkebevegelsens ALBA er et svar til det regionale latinamerikanske økonomiske samarbeidet ALBA, som på norsk kan oversettes til Den Bolivarianske Alliansen for Folket i Vårt Amerika. ALBAs mål er en regional sosial integrasjon av de sosiale bevegelsene på de amerikanske kontinentene. Møtet arrangeres 1.-4 desember 2106, for at representanter fra hele kontintentet skal komme sammen og utveksle kunnskap og erfaringer – og sammen gå veien videre.

Dagen starter med refleksjon ved det å koordinere og organisere seg som en felles bevegelse. ALBA er representert av mer enn 20 land på det amerikanske kontinentet. Fra Canada i nord, til Chile i sør. Kan alle disse landene og deres ulike organisasjoner og sosiale bevegelser samles om en felles plattform og enes om en felles kamp? Her er aktivister fra kvinnebevegelser, fagforeninger, universiteter, forkjempere for afroetterkommeres rettigheter, urfolks rettigheter, LHBTs rettigheter, retten til jord,  retten til vann og for matsuverenitet. Her er fredsforkjempere, professorer, økonomer, samt aktivister fra organisasjoner som kjemper en kamp mot gruver, kraftverk, monokulturer og andre megaprosjekter som utnytter natur og fordriver lokalbefolkning.

Neste post på programmet er en felles analyse av den politiske situasjonen på kontinentet, og hvilken betydning den har for hver og en av organisasjonene som er representert på ALBA-møtet. Etter at det er blitt diskutert og fortalt om situasjoner og hendelser, blir det tydelig at organisasjonene som er representert på ALBA-seminaret eksisterer nettopp på grunn av et felles problem. På hele kontinentet er både naturressurser, makt og penger konsentrert på svært få hender. I diskusjonsrunden blir det blir sagt at det latinamerikanske kontinentet er som et kapitalistisk territorium. Som en bakhage. Den eneste forskjellen er at nå er kapitalismen global, og heter neoliberalisme eller frihandelsavtaler.

Krise

En representant fra Urfolkskongressen i Colombia tar ordet og sier at nå er kapitalismen i krise. Kapitalismens logikk er basert på prinsippet om konstant vekst. Uten stadig akkumulasjon faller den sammen, og holder ikke tritt med seg selv.  Det triste er at også vi, folket og motstandsbevegelsen, er i krise. Vi møter stadig motstand fra myndigheter og utenlandske selskaper. Vi blir torturert, fengslet og kriminalisert for våre motstandshandlinger. Vi frarøves jord, vann og territorier, og  mister muligheten for egen matsuverenitet. Forskjellen på krisene er at vi ikke trenger penger for å vokse. Vi trenger hverandre.

Etter samtaler, appeller og diskusjoner i grupper, kommer delegatene til enighet om at et grunnleggende  fremskritt i kampen vil være å bygge et deltakende demokrati. Folkets stemme må endelig få komme til uttrykk, som en del av en prosess som tar sikte på bred folkelig deltakelse for en varig omforming av samfunnet. Denne kampen må involvere de brede lag av befolkningen, som gjennom historien har blitt ekskludert fra politiske og økonomiske prosesser.

Jeg sitter som nordmann og utenfra, mens jeg hører aktivist etter aktivist fortelle om hvordan deres områder blir truet, folk blir fordrevet og naturen blir ødelagt og utarmet på grunn av gruvedrift, enorme vannkraftanlegg, produksjon av monokulturer og andre megaprosjekter initiert av utenlandske selskaper. Jeg går tom for fingre når jeg samtidig forsøker å telle hvor mange slike prosjekter norske pensjonspenger er involvert i. Skal vi bli gamle og leve av en pensjon som kommer av drift som er fundert på brudd på menneskerettigheter, grov utnytting av arbeidere og natur, og av fordriving av urfolk? Av myndigheter som kriminaliserer og slår hardt ned på all form for motstand? Skal det være kremen i vår napoleonskake?

Nå skal vi ha fred

Dette kontinentet har blødd nok – nå skal vi ha fred, proklameres det fra podiet. Det er en referanse både til Colombias fredsprosess, men også til resten av kontinentet hvor folket hele tiden må kjempe harde kamper for sine rettigheter. Rommet fylles av sterke kamprop, og av hyllester til falne kamerater i kampen. Aldri har jeg vært i et rom omringet av så mange mennesker som faktisk har en fallen kamerat å hylle.

En representant fra CNA tar ordet og sier at folkebevegelsen allerede har vokst. Bare se på oss i her i dag. Kvinnekampen står sterkere, kampen for demokrati har vokst. ALBA er et bevis på nettopp det. I solnedgangen et sted i fjellene i utenfor Bogotá, akkompagnert av lyden fra brautende kuer, gnissende sirisser og engasjerte kamprop vokser Folkebevegelsens ALBA seg større og sterkere – i hverandres nærvær.

Tekst og foto: Åsa Paaske Gulbrandsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *