En privilegert straff

Foto: Amanda Iversen Orlich

I forrige uke var jeg i retten for en sivilt ulydig aksjon for å forsvare Førdefjorden fra forurensende gruveslam. Bare timer etter dro jeg ut på den colombianske landsbygda, til El Rosal, for å bo sammen med en liten kvinneorganisasjon i tre uker. På grunn av tidsforskjellen sto jeg opp klokken to på natta for å være med over telefon i Fjordane tingrett. For dommeren og politiadvokaten var dette en vanlig dag på jobb. For meg var dette et resultat av en moralsk overbevisning og et viktig valg, men også et privilegium. Et privilegium som ikke alle miljøvernere har.

Vinteren 2016 lenket jeg og 80 andre miljøvernere oss fast til boreriggene til Nordic Mining på toppen av Engebøfjellet. Vi aksjonerte for å stoppe prøveboringene som skulle føre til åpningen av en rutilgruve og et sjødeponi. Sjødeponiet vil ødelegge Førdefjorden og mulighetene folka rundt fjorden har til å leve av den. Forpliktelsen jeg og de andre aksjonistene følte i fjor vinter er noe mange mennesker over hele verden føler. En forpliktelse til å ta vare på naturen og kloden for kommende generasjoner.

Foto: Amanda Iversen Orlich

Det kjennes veldig rart å være glad for å kunne aksjonere ved bruk av sivil ulydighet, og ikke være redd for at rettssystemet er kjøpt og betalt, selv om de gir usaklige høye bøter til aktivister som kjemper for et bedre miljø. Sånn er det ikke over alt, og spesielt ikke i Colombia. Her risikerer de som kjemper mot megaprosjekter og gruvedrift, trusler, lange fengselsstraffer, riggede rettsaker, demonstrantpoliti med tåregass og gummikuler og, for noen, drap. Likevel er de mange som kjemper mot.

I løpet av 2017 har 128 miljøvernere blitt drept verden over. Latin-Amerika ligger på verdenstoppen i drap på miljøvernere og 27 av de drepte så langt i 2017 kommer fra Colombia. De kjemper mot megaprosjekter og gruvedrift som vil ødelegge naturen og livsgrunnlaget til mange, mange mennesker og dyr. Hvis et stort selskap først har fått kloa i et område, skal det godt gjøres at sosiale bevegelser eller sivilbefolkning klarer å snu avgjørelsen. Da har det ikke noe å si om selskapene opptrer uten tillatelser, bryter med miljødirektiver eller okkuperer jord som tilhører bønder og urfolk. Flere av disse prosjektene har norske investeringer. Sånn som Carrejon gruva hvor oljefondet har investert 28 millioner. Området er fremdeles det fattigste i Colombia med stor barnedødelighet.

Jeg synes det er vanskelig å høre den norske staten snakke om menneskerettigheter og fred i Colombia, når vi samtidig investerer i de sammen megaprosjektene og de samme gruvene som folk her risikerer livet for å bekjempe. Hvis vi ikke samtidig som vi snakker om fred og frihet også snakker om pengene Norge har investert i inhumane prosjekter rundt omkring i verden ser vi bare splintene i andres øyne og ikke bjelka i vårt eget.

Den 22. september arrangerte NHO og norsk-colombiansk handelskammer et møte med tittelen «Colombia – nytt og lønnsomt marked». Dette er selvsagt en invitasjon norske investorer får til å investere nå som det tilsynelatende er fred og demokrati i Colombia. Denne freden og dette demokratiet har ikke colombianerne jeg har møtt på landsbygda den siste måneden sett stort til. De er fremdeles usikre på hvem de væpna gruppene som eksistere i områdene deres, er. De norske investeringene gjøres ikke med tanke på menneskerettigheter eller folks ved og vel, men med tanke på den samme kortsiktige profitten som vil gjøre Førdefjorden til en avfallsplass. Den største forskjellen er at i Norge kan jeg aksjonere fredelig og bli dømt uten å risikere livet.

Det er viktig å huske på at hadde det ikke vært for investorer sånn som oljefondet og store norske selskaper ville det ikke vært mulig å gjennomføre mange av disse store miljøskadelige prosjektene både i Norge og ikke minst i Latin-Amerika. Alle de miljøvernerne som i løpet av året har blitt straffeforfulgt, fengslet eller drept for å kjempe for en bærekraftig verden, er mine helter. Det krever mot, men kanskje først og fremst krever det en moralsk overbevisning om uansett hvor mye lov eller hvor mye makt de vi kjemper mot besitter er naturen og livsgrunnlaget verdt det. Vi er en del av den sammen bevegelsen, og solidariteten med dem er stor.

Tekst og foto: Sigrid Elise Høeg, brigadist
Foto: Marie Skogvang Stork og Elise Fjordbakk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *