Et første møte med urett

I skrivende stund har årets høstbrigade vært i Mexico i 13 dager. 13 dager som føles som en måned med tanke på alle stedene vi har besøkt, menneskene vi har snakket med og alt vi har lært hittil. Vi har lært at den meksikanske tacoen ikke er den samme som i Norge og at internett ikke er en selvfølge. Vi har lært at ting tar tid og at tålmodighet er en av de viktigste egenskapene en brigadist må ha. Treff den nye brigaden på deres facebook-side!

dsc04151 Samtidig har det vært sterke inntrykk. Vi har møtt mennesker som forteller om brutale kamper mot en egenrådig stat. Vi har møtt mennesker som daglig kjemper for rettferdighet og urfolks rettigheter. Og vi har vist solidaritet ved å lytte, stille spørsmål og å være til stede.

Et av disse møtene fant sted i delstaten Guerrero, mer presist i Ayotzinapa, omtrent fem timer fra Mexico By. Omringet av frodig og fuktig skog, høyt oppe i fjellene, ligger en lærerskole for urfolk, kalt Escuelas Normales Rurales. Det finnes totalt 16 stykker igjen av samme type, som gir urfolk et rimelig utdanningstilbud og som muliggjør at mange av dem faktisk kan studere videre etter grunnskolen. Skolene har ikke mye midler, og elevene må være kreative for å kunne gjennomføre praksis på landsbygda. Det kan for eksempel innebære å ta busser og få dem til å kjøre de dit de vil uten betaling, noe som er blitt en vanlig prosedyre, og som gjennomføres uten bruk av vold. Den 26. september 2014, kort tid etter at et nytt kull hadde startet på skolen i Ayotzinapa, blir førsteårsstudentene med på en aksjon hvor de skal få tak i busser. På vei ut av byen Iguala blir de angrepet av politiet, og fem av studentene blir skutt og drept. Det hele eskalerer, og det ender med 17 skadde og 43 studenter blir tatt med av politiet. Ingen har sett dem siden.

Ikke mange månedene etter hendelsen kom regjeringen med en offisiell forklaring der de forklarte at studentene var blitt overgitt til det lokale narkokartellet samme kveld. De skal deretter ha blitt drept ved å bli brent, og «restene» skal ha blitt kastet i en elv. Etter en lang etterforskning har den offisielle forklaringen blitt motbevist av en ekstern granskningskommisjon. Derfor er det svært få som tror på den meksikanske statens forklaring, til tross for at staten fortsatt insisterer på at dette er den offisielle forklaringen på hva som skjedde med de 43 studentene.

To år har gått siden de 43 studentene forsvant og enda er det ingen som vet hva som har skjedd med dem, hvor de er, om de lever eller er døde. 86 foreldre sitter igjen uten svar. 86 foreldre som nekter å godta statens forklaring. 86 foreldre som siden 26.september 2014 har kjempet en nærmest umenneskelig kamp for å få vite hva som har skjedd med barna deres.

dsc04158 dsc04155Når vi ankommer skolen i Ayotzinapa er det tydelig at kampen fortsatt pågår. Store bannere og plakater med bilder av de 43 studentene henger overalt. «Levende tok de dem. Levende vil vi ha dem tilbake.» står skrevet med stor skrift. På basketballbanen er 43 stoler satt ut for å representere de bortførte guttene. På vinduer, kraner, dører og vegger er det hengt opp klistremerker hvor det står «hvor er de 43?». Hvor enn man snur seg forstår man at det er 43 personer som mangler. 43 personer som dette året skulle ha begynt på sitt tredje skoleår. Som skulle utdanne seg som lærere for å undervise barn og ungdom i sine lokalsamfunn. Mennesker som kun ville ha en utdanning, men som ikke fikk muligheten til å fullføre.

Det er vanskelig å forstå hvordan noe sånt som dette kan skje. At mennesker som representerer staten – mennesker som skal beskytte befolkningen – kan gå til angrep på uskyldige mennesker og bortføre dem. At regjeringen konstruerer en falsk forklaring som gjør det umulig å finne studentene, men som samtidig beskytter de statlige organene og politietatene, og muligens hæren, som var involvert den natten. Det er vanskelig for en nordmann, for en europeer, å se for seg en slik hendelse. Staten er der for å beskytte, for å avdekke kriminalitet – ikke begå den selv.

Dessverre er ikke de 86 foreldrene alene om å savne et familiemedlem. I Iguala bor det omtrent 150.000 mennesker. Av disse 150.000 er det omtrent 100 familier som savner et av sine familiemedlemmer. At 43 studenter forsvinner sporløst er dermed ikke eksepsjonelt. Det er en del av hverdagen i Mexico, hvor rasisme og diskriminering av urfolk er dagligdags. Det er en del av hverdagen i USA, hvor politiet fengsler og dreper flere afroamerikanere enn hvite. Det har vært en del av hverdagen i Norge, hvor vi har undertrykt samer og fratatt dem essensielle rettigheter. De 43 forsvunnede studentene er derfor kun en del av et større bilde. Et bilde som avslører både nasjonal og global diskriminering og undertrykkelse av urfolk og minoriteter.

ayotzi

Det som derimot er eksepsjonelt, er at 86 foreldre fortsatt kjemper for å få vite sannheten. At deres stemmer fortsatt kan høres, og at håpet ikke har svunnet hen. Vi, foreldre, brigadister, den «vanlige» meksikaner, krever at sannheten skal frem. «Hvor er de 43?» Det er det kun den meksikanske stat som kan svare på.

Tekst: Henriette Sandstå, Fredrikke Marie Trana og Embla Husby Jørgensen

Foto: Thomas Birkeland

En kommentar til Et første møte med urett

  1. Svein Leirstein sier:

    Veldig flott at dere setter fokus på den tragiske hendelsen med de 43 studentene. Det internasjonale samfunnet burde ha satt et mye større press på Mexico for å oppklare saken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *