Et møte med det ekte Colombia

Når man er i Colombia i nesten fem måneder ser man, hører man og opplever mye som man kanskje aldri ville opplevd ellers. Spektakulær utsikt over Andesfjellene, timelange turer i Chiva (en buss på landsbygden som minner om et tivoli på fire hjul) med vallenato, salsa og reggeton på full guffe, bygge hus av leire i stekende sol og tygge kokablader mens man går langs en gammel urfolkssti i fjellet. Man opplever mye som blir til gode og morsomme historier når man kommer hjem, men det er også mye som gjør utrolig sterke inntrykk. Jo lenger man er her, jo mer innser man at dette landet virkelig har en lang, komplisert og vond historie som man lett merker gjennom folkene man møter.  

Jeg er nå på mitt siste opphold på landsbygda, hos bondeorganisasjonen Movimiento Campesino de Cajibio (MCC) i underkant av to timer utenfor Popayán i fylket Cauca. Før vi dro fikk vi lite informasjon om organisasjonen, og jeg tenkte at det var en typisk bondeorganisasjon som jobbet mest med retten til jord, i likhet med tidligere organisasjoner vi har møtt. Vi kommer frem og går av chivaen langs en grusvei på bygda mens det pøsregner. Her får vi en varm velkomst av visepresidenten i organisasjonen,  som jeg bor hos denne uka. Så snart vi kommer inn i huset og har satt oss ned, begynner han å fortelle om MCC og problemene de jobber med. Jeg forstår fort at inntrykket jeg hadde før jeg dro ikke stemmer.

Visepresident i MCC

Visepresidenten forteller oss at i MCC er det mange ofre etter den væpna konflikten. Han forteller om hvordan en granat har blitt fyrt av rett utenfor huset hans på starten av 2000-tallet, som førte til at huset deres ble totalskadd, og at kona fortsatt er delvis døv. Han forteller om hvordan han har fått væpna paramilitære grupper på døra, som trua han med at hvis han og kollegaene hans ikke forlot sukkerrør-gården de jobba på, så kom de til å drepe ham. I tillegg forteller han om hvordan han for kort tid siden måtte slutte å involvere seg i kampen mot gruvedrift i området, fordi han igjen har begynt å motta trusler. Mange i lokalbefolkningen på bygda i Cajibio måtte flykte i 2001 da de var i kryssilden mellom geriljaen, hæren og paramilitære grupper. Altså er det et sted som mildt sagt har blitt hardt ramma av den væpna konflikten i Colombia, og et sted hvor mange fortsatt jobber med å komme seg etter all skaden som har skjedd.

På grunn av den voldelige historien i Cajibio jobber MCC sammen med en organisasjon av og for ofre fra den væpna konflikten, bestående av rundt 50 familier. Offerorganisasjonen har jevnlige møter, hvor de samles for å snakke om ulike prosjekter de kan delta i, og hvordan de kan arbeide for å fortsette fremover etter det vonde som har skjedd. Møtet vi får være med på, en liten uke ut i oppholdet, foregår i stua til lederen for offerorganisasjonen, og begynner med en bønn som alle deltar aktivt i. Jeg er ikke religiøs, men jeg forstår veldig godt at mange colombianere, særlig på bygda, søker til en høyere makt etter alt det grusomme de har opplevd. Etter bønnen fortsetter lederen med å fortelle oss at hver og en av de som sitter her, omtrent 30 stykker, har sin historie, og at han kjenner til hver eneste en. Han klarer etter hvert ikke å fortsette introduksjonen, og bryter ut i gråt. En annen i organisasjonen tar over, og etter hvert har vi en utveksling hvor vi forteller litt om hvordan vi i LAG jobber i Norge, og de forteller om hvordan de jobber. Til vanlig forteller de sjelden historiene sine i plenum til hverandre, da svært mange vonde minner kommer frem. De gjør et unntak mens vi er der, fordi de vil at vi skal ta med historiene hjem til Norge for at flere skal vite hva som faktisk skjer i Colombia. På slutten av møtet forteller derfor de som vil oss sine historier. Flesteparten av dem skjedde etter år 2000, ikke lenge siden i det hele tatt.

En av organisasjonsmedlemmene forteller om da han og sønnen var på vei hjem fra en tur til Popayán, ble chivaen de var i stoppa av en væpna paramilitær gruppe. Ti av passasjerene på chivaen, inkludert sønnen hans, ble skutt og drept rett foran øynene på ham. En annen forteller om at etter flere besøk av væpna grupper på døra deres, hadde faren hans blitt funnet mishandlet og drept ute på åkeren. Han beskriver skadene faren hadde til oss, og sier at det er det verste han noensinne har sett, og klarer etter hvert ikke å fortsette. To damer i offerorganisasjonen, som forteller oss dette et par dager etter møtet, hadde blitt kidnappa av en paramilitær gruppe og var sikre på at de skulle bli drept og kasta i elva, før faren til en av dem heldigvis klarte å redde dem.

Colombia har en lang, komplisert og utrolig vond historie, som har påvirka alle enten direkte eller indirekte. Alle kjenner noen, eller har selv opplevd noe. Før jeg dro til Colombia kunne jeg ikke forestille meg hvor mange ofre og grusomme hendelser det faktisk er snakk om. Og for mange har denne vonde historien enda ikke tatt slutt. Fortsatt drepes sosiale ledere som kjemper for menneskerettigheter og retten til jord. Fortsatt fordrives folk når multinasjonale selskaper tar over jorden eller vannet deres. Fortsatt lever folk med redselen for at overgrepene og drapene som skjedde under den væpna konflikten skal gjenta seg, fordi mange av aktørene enda ikke har fått straff, og ofrene ikke har fått rettferdighet. Men likevel, og dette er det som har gjort aller sterkest inntrykk på meg her i Colombia, fortsetter folket å kjempe. De kjemper mot å bli frarøvet jord, mot enda mer vold, for matsuvererenitet, for at den nylig undertegna fredsavtalen faktisk skal bli implementert. Fordi dette handler om livene deres og mange har ikke noe annet valg enn å kjempe. La lucha sigue!

Tekst og foto: Natalia Feliciana Baró Tyse

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *