Farvel til Escola Nacional Florestan Fernandes for denne gang

Det nærmer seg slutten av oppholdet på Escola Nacional Florestan Fernandes og snart skal vi sette kursen videre mot Campo Grande, i delstaten Mato Grosso Do Sul. Til vårt aller første uteopphold. ”Nossa – herre min hatt”, som tiden flyr.

Solen har nettopp gått ned og jeg sitter ved vårt faste samlingssted, ved flaggstanga på Escola Nacional Florestan Fernandes. Jeg prøver å samle sammen tankene, men blir avbrutt idet brasilianske companheiros går forbi og lurer på hvordan det står til. Tudo bem? Det er nå det virkelig går opp for meg at vi skal forlate fugleredet. Det trygge lille redet hvor vi har hverandre, brasilianske companheiros, koordinatorene og konstant tilgang på wifi. Stedet hvor vi har levd oppå hverandre i fire uker og lært hverandre å kjenne. For eksempel vet man alltid hvem man støter på klokken seks om morgenen dersom man vil ta seg en løpetur rundt banen. Hvem som alltid står klar og tripper til morgenkaffe og loffskiver. Og hvem som får de rare blikkene, fordi man heller foretrekker havregryn og papaya i stedet for tørre loffskiver.

Mistica

Mistica

Når bjella ringer er det på tide å kaste fra seg tannbørsten, vekke syvsoverne, løpe til flaggstanga, gi alt man har på morgenmistica. Morgenmistica avsluttes gjerne med energisk kamprop og fellessang i tusen forskjellige tonearter. I starten av forelesningene oser brigaden av nysgjerrighet og engasjement, men det tar ikke lang tid før noen allerede har duppet av eller forsvunnet inn i en annen verden.

Kaffepause

Kaffepause

De siste fem minuttene sitter alle og tripper etter å strekke på bena og venter på at klokka skal ringe. For klokken ti er det nemlig tid for kaffepause. Etter noen tørre kjeks, noen hyggelige samtaler og påfyll av x antall kopper med kaffe er blodsukkeret på høygir igjen, og vi er klare for politisk økonomi med inspirerende Fabetz, som jobber i det internasjonale kollektivet i MST. Alltid med et smil på lur har han klart å engasjere hele brigaden i et nokså tungt tema, politisk økonomi liksom. Vi skjønte plutselig hvordan verden hang sammen, mistet motet totalt, skaffet oss mot igjen til å kjempe. Kjempe mot kapitalismen og knuse den!

Snikfoto av Fabetz

Snikfoto av Fabetz

Det er ikke noen bedre sted å praktisere sin gebrokne portugisisk enn over lønsjen. Og om man sitter litt fast og kjenner seg litt rød i ansiktet, så er Vilde (tidligere brigadist, nå vår språklærer og lagkamerat) alltid tilgjengelig for å oversette. Etter å ha stappet i seg store mengder bønner og ris føler man egentlig bare for å legge seg ned for å ta en blund, mens fornuften forteller at man heller bør bruke den knappe tiden man har fri til å handle på mercadoen eller vaske klær. Når man har dvelet frem og tilbake og bestemt seg for det første valget, blir det plutselig vanskelig å våkne opp fra lønsjkoma, og man gir rett og slett opp å møte punktlig til trabalho militante. Men samvittighetsfulle som vi er, drar vi hverandre en etter en opp til det hyggeligste stedet på skolen å være på, i skogholtet forbi et drivhus og noen grønne bananer.

Vilde

Vilde

På Trabalho militante dreier den hverdagslige samtalen seg om man har smurt seg nok med myggkrem. Etter utallige myggstikk burde vi egentlig lært at det er viktig å dekke seg til med lange bukser og myggspray, men det er lettere sagt enn gjort i denne varmen. Hernandes, en av våre produksjonskoordinatorer, står alltid klar og venter på oss klokken to, mens Carosso, vår andre produksjonskoordinator, ofte tar seg friheten til noen ekstra ”siestas”. Med  humøret alltid på topp og glimt i blikket har disse flotte mennene aldri noe imot å slå til med en vits eller to, eller biologi funfacts. Slik går no dagan.

Carosso

Carosso

Hernandes

Hernandes

Dagene flyter på ENFF, og ofte tenker man på hvordan i all verden man skal klare å rekke alt. Informasjonsarbeid, blogginnlegg, felles dovask, klesvask, kollektive møter, portugisisk-timer, planlegging til utflukt, noite cultural og i tillegg fulle dager med forelesninger. I brasiliansk tempo. Én ting jeg har lært meg er at ting tar tid i Brasil. Hvis man har en idé og virkelig ønsker å gjennomføre den, så skal den helst diskuteres ihjel kollektivt før man til slutt kanskje glemmer å gjennomføre idéen. Poenget er at Brigada 22. juhlo klarte det tilslutt. På Escola National Florestan Fernandes har vi blitt rammet inn og formet som mennesker.

Globalisemos a luta

Globalisemos a luta

Skolen for meg representerer det trygge og forutsigbare. Stedet jeg tar meg selv i å kalle for hjem etter å ha vært på utflukt i Sao Paolo, en tur ut for å spise pizza eller for å spille biljard, eller bare en liten tur til kiosken utenfor. Om en uke skal vi bo alene hver for oss på landsbygda med hver vår vertsfamilie. Det er for eksempel ingen Vilde å lene seg på lenger dersom man ikke gjør seg forstått på gebrokkent portugisisk, ingen koordinator å løpe til hvis man lurer på noe. Vi kommer til å se nye ansikter og vi må starte helt på nytt igjen.

Laget samlet

Laget samlet

MichelleVi har i løpet av oppholdet ”menget” oss med brasilianere og kastet oss ut i en fremmed verden. Vi har skapt gode relasjoner til disse flotte tålmodige, sympatiske menneskene, tross språkbarrieren. Vi har lært masse om verden, om andre og om oss selv. Nå skal vi ut igjen og lære om en helt ny verden, og realiteten for de aller fleste . Vi skal endelig få lov til å bruke all teorien vi har lært i praksis. Vi er bedre rustet. Nå skal vi lukke igjen noen dører og åpne helt nye. Vi kan klare alt!

Tekst og foto: Michelle Nguyen

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *