Fredelige dager som fredsobservatører

En stemningsrapport fra de mexikanske furuskoger.

Vi i Latin-Amerikagruppenes vårbrigade er på oppdrag for menneskerettighetsorganisasjonen Centro de Derechos Humanos Fray Bartalome de Las Casas (FrayBa) i Chiapas, Mexicos sørligste stat. Vi er utplassert tre og tre i tre ulike landsbyer for å observere forholdene, og for å fungere som en beskyttelse for lokalbefolkningen – et slags menneskelig skjold. Jeg og mine to medbrigadister Sebastian og Anne Lill, er på oppdrag i en zapatistlandsby ved navn Diez de Abril – 10. april. Landsbyen er oppkalt etter fødselsdatoen til den ikoniske skikkelsen Emiliano Zapata fra den mexikanske revolusjonen. Diez de Abril er en zapatistlandsby som ligger idyllisk til i det sentrale Chiapas, like ved byen Altamirano. I landsbyen bor det 32 familer – cirka 170 personer. De livnærer seg hovedsakelig på landbruk og husdyrhold, og dyrker mais, bønner, avokado, kaffe og sitrus.

Diez de Abril ligger idyllisk til i det sørlige Mexico.

Diez de Abril ligger idyllisk til i det sørlige Mexico.

I et voldspreget Mexico med en svært repressiv stat, er marginaliserte grupper, og særlig urfolk, spesielt utsatt for brudd på menneskerettighetene. Den mexikanske staten satser hardt på en splitt-og-hersk-taktikk, og har spesialisert seg på å bryte ned den sosiale veven som er særlig sterk i urfolkssamfunn. Siden det væpnede opprøret i 1994 har zapatistene kjempet for et mer rettferdig Mexico, noe som virkelig har satt en støkk i styresmaktene. Militariseringen av Chiapas har vært enorm, og fra statlig hold jobbes det på alle plan for å bekjempe zapatismen. Det finnes mange eksempler på statens skitne spill for å splitte forskjellige landsbyer. På turen i collectivoen (åpen taxi-løsning) fra byen Altamirano til Diez de Abril kjører vi forbi mange landsbyer. De fleste er zapatistterritorie, men innimellom er det militærbaser og landsbyer som er en del av det statlige hjelpeprosjektet «Sin Hambre» – «uten sult». Et tydelig taktisk spill fra statens side; de tilbyr sosial hjelp og materielle goder til de som har minst, og tilbake forlanger de interne splittelser og konflikter. Det er lavintensitetskrigføring på sitt verste.

Emiliano Zapata – En stor inspirasjonskilde for sosiale bevegelser, og særlig zapatismen, her i Mexico.

Emiliano Zapata – En stor inspirasjonskilde for sosiale bevegelser, og særlig zapatismen, her i Mexico.

Vi er innkvartert i et hus som tidligere var boligen til den forhenværende «terratenienten», jordeieren. Ved siden av huset ligger kjøkkenet vårt, et lite skur med en en vedfyrt ovn og dårlig lufting. Her får vi konservert oss – tre ganger om dagen blir vi røkt levende. Mesteparten av dagene blir tilbrakt på terrassen. Her har vi god utsikt over hele landsbyen, og kan observere dagliglivets gang. Klokken fem om morningen er det liv i leiren; mennene pakker sekk og machete og sykler avgårde på vei til milpaen, mens kvinnene bærer store vedlass til dagens matlaging. Mexikanske corridos høres fra alle kanter og hanen galer i ett sett. Det er dyr i alle størrelser her, overalt. Store kuer, hester, sauer, høner med kyllinger, sultne hunder, store edderkopper, bitende maur og skumle mygg. Før vi dro ut pakket vi sekkene våre fulle med bøker og faglitteratur om Latin-Amerika, og vi nyter roen og stillheten som er ideell for faglig påfyll. En dag blir vi invitert med opp i åsen for å se på en kusamling, og vi lot oss imponere av hvordan de unge gutta ikledd fotballdrakt og med musikk på ørene, fanget inn digre kuer med lasso – det skulle ikke mer til for at tre bleikfeite brigadister fikk bakoversveis.

Himno Zapatista – En sang vi har sunget mye, og blitt veldig glad i. En fin gave å gi til kommende fredsobservatører.

Himno Zapatista – En sang vi har sunget mye, og blitt veldig glad i. En fin gave å gi til kommende fredsobservatører.

Heldigvis er det for tiden veldig rolig og konfliktløst i Diez de Abril, men samtidig vet vi at det ikke er en selvfølge, og at vår tilstedeværeles er viktig. Vi har ikke lov til å delta i arbeid i landsbyen, og våkner stort sett til en ny dag uten en eneste plan. Kontrasten var stor fra bylivet i San Cristobal med sene kvelder, tidlige morgener og distraksjoner og fristelser overalt. Her på landsbygda er det et annet tempo, og vi kan sannelig kjenne freden til lyden av sirisser. De små, uanselige gjøremålene i løpet av en dag, blir med ett hovedpunktene på programmet. Hente vann, hente ved, lage frokost, lage lunsj, lage middag og kanskje ta seg et bad i elven? Å nyte øyeblikkene, høre seg selv tenke og la brigadens første tre hektiske uker synke inn, føles sunt for både kropp og sjel. Vi får ofte besøk, og det er hyggelig å slå av en prat selv om spansken er stotrete og ordforrådet frustrerende dårlig. Men man forstår hverandre, og man lærer sammen. Det er fint å utveksle erfaringer fra våre forskjellige land – som på mange måter er så ulike – men som også er så like. Problemene er forskjellige, men årsakene de samme. Kapitalismens problemer kjenner ingen landegrenser, og det er fint å kjenne på en tilknytning, sammen i kampen. Otro mundo es posible – En annen verden er mulig.

Kvinnekamp! «Når en kvinne rykker frem betyr det ikke at en mann må trekke seg tilbake»

Kvinnekamp! «Når en kvinne rykker frem betyr det ikke at en mann må trekke seg tilbake»

Apropos tempo. En ting jeg kjenner mye på her er at folk har tid. Folk har tid til å slå av en prat, de har tid til å lytte og de har tid til å la stillhet henge i luften. Noe jeg i starten synes var litt uvant og vanskelig, men som jeg etterhvert setter mer og mer pris på. Det er deilig å kjenne at man ikke må si noe hele tiden, men ta tiden til hjelp – kanskje kommer en interessant tanke, kanskje ikke. Og det er også greit.

Tekst og foto: Mari Beitnes, vårbrigaden 2016

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.