Fredsavtalens bakside: Hva skjer når kokaen forsvinner?

Vi befinner oss i en tid der en fredsavtale er signert og hvor mange er håpefulle for at veien til en mer fredfull tilværelse i Colombia er innenfor rekkevidde. Likevel er det mange colombianere som av ulike årsaker fremdeles har en usikker fremtid i møte, og en spesielt utsatt gruppe er kokabøndene. Noen av disse bøndene møtte vi i den colombianske landsbyen Lerma, i en virkelighet som er veldig langt unna møterommene i Havanna.

Etter det som føltes som en evighet i buss med reggaetonmusikk som overdøver tankene, ankom vi den lille bygda Lerma i det colombianske fylket Cauca. På mange måter er dette ei veldig fredelig bygd, og en god representant for søramerikansk landsbyidyll der alle kjenner alle og folk ikke trenger å låse dørene sine om natten. Likevel har Lerma et åpenbart problem; dyrking av koka er selve grunnsteinen i økonomien. Planten, som lyser opp i sin ulovlige herlighet men som ved første øyekast virker både vanlig og uskyldig, har spilt en nøkkelrolle i den grusomme volden som har herjet Colombia i flere tiår. Likevel, her i Lerma finnes det ikke narkokarteller eller spor av laboratoriene hvor kokain produseres, såkalte «cocinas».

Der Netflix og serien Narcos har skapt et bilde der alle i kokabransjen er menn med tacky gullkjeder og pistol i bukselinningen, er menneskene som arbeider med koka her i Lerma noe ganske annet. Her er kokabransjens representanter gamle damer som høster inn kokablader som om det skulle vært den mest naturlige ting i verden, småbarnsfamilier med kokaplanter i hagen, og bønder som kun ønsker å forsørge familien sin. Til tross for at kokadyrking er første ledd i en produksjonskjede preget av våpen, drap, korrupsjon og helseproblemer, er det i Cauca ikke tilstedeværelsen av kokaplanten som folk er redde for, men det fremtidige fraværet av den.

Bakgrunnen for denne frykten er fredsavtalen mellom opprørsgruppen FARC og den colombianske regjeringen fra november 2016, hvor det i det omstridte punkt 4 ble fastslått at 1000 kvadratkilometer med koka skal utryddes i løpet av 2017. På tross av dette er realiteten at mange colombianske bønder ikke har friheten til å velge hva de skal dyrke. For disse er dyrkingen av koka et resultat av at det er det eneste som kan gi en levedyktig inntekt. Slik det er nå er Lerma, som så mange andre liknende bygder i Colombia, i en situasjon der hæren kommer til å utrydde kokaavlingene i løpet av de neste månedene. Og når kokaplantene rives opp, rives livsgrunnlaget for tusenvis av familier bort i prosessen. I et forsøk på å redusere belastningene for bøndene har regjeringen lagt fram et substitusjonsprogram, der bønder som frivillig fjerner kokaen sin vil motta økonomisk støtte i to år for å starte opp med et alternativ til koka. Problemet er, spesielt i de mest marginaliserte delene av landet, at denne støtten på langt nær er nok, dette på toppen av den utilstrekkelige statlige tilstedeværelsen som kjennetegner den colombianske landsbygda generelt. De fleste prosjekter, slik som frukttrær, tar flere år fra frøene blir sådd til de vil begynne å bære frukter og dermed også gi inntekt. Et prosjekt med husdyr, slik som griser eller høns, kan bli fullført over en kortere tidsperiode, men dersom kokaen forsvinner kommer det ikke til å være kunder igjen til å kjøpe kjøttet, da en stor del av menneskene i nærmiljøet kommer til å miste inntekten sin. Dersom nærmeste marked ligger langt unna, noe det ofte gjør, kan dette alene gjøre at regnestykket ikke går opp, siden frakt av råvarer er veldig dyrt grunnet dårlig infrastruktur på den colombianske landsbygda.

Gang på gang hørte vi fra menneskene i Lerma at her i Colombia er det ikke fred. Så lenge folk går sultne og ikke har tilgang til helsehjelp og grunnleggende offentlige tjenester kommer det heller ikke til å bli det. Mange av de vi har møtt rister på hodet av at Santos fikk fredsprisen, og tv-innslag der ledere for FARC og regjeringen står sammen kledd i hvitt som forvokste fredsduer har liten betydning for en familie der barna aldri vil få muligheten til å gå på skole. I løpet av tiden i Lerma spurte vi mange av innbyggerne om hva de trodde kom til å skje når kokaen forsvinner. Enten de var lærere, kokabønder, unge eller gamle, var svarene mer eller mindre de samme. Sosial nedbrytelse, fattigdom, folk som må flytte og bli en del av den enorme mengden internt fordrevne som fra før finnes i Colombia. Skolene vil måtte stenge grunnet mangel på barn, og kriminalitetsstatistikken vil øke dramatisk. Til slutt vil sannsynligvis de fordrevne bøndene vende tilbake for å dyrke koka på nytt, for så lenge det finnes folk som ønsker å bruke kokain vil det finnes noen som produserer det. Når alt kommer til alt, inntil den colombianske regjeringen innfører strukturelle forbedringer på landsbygda i tillegg til å gi tilstrekkelig støtte til kokabøndene for å starte opp med et alternativ, vil dyrkingen av koka være nesten umulig å stanse. Trusselen om fengsel vil ikke hindre en sulten bonde fra å forsørge familien sin.

Tekst og foto: Hanne Dahl Vonen, brigadist i Colombia våren 2017

 

En kommentar til Fredsavtalens bakside: Hva skjer når kokaen forsvinner?

  1. Ingrid J Dahl sier:

    Tankevekkende!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *