Guatemala og bønnestengelen

I en som vanlig overfylt chikenbus på vei ut mot andre uteopphold. Et kort opphold i Momostenango, Totonicapan før vi hiver oss på et lasteplan med en tjue liters vanndunk, sekkene våre, min compañera og jeg. Den neste uken skal vi befinne oss i Rakana, landsbyen vi havnet i etter en rundt en times reise på grusveier fra Momos. Vårt første møte med familien, som består av to kvinner, tre barn og en mann migrert til USA, er en ildvarmet badehytte laget av tørket leire, som hverken jeg eller compañeraen min får plass i. Vi blir tildelt den eneste sengen de har – den også av leire. Mørket legger seg som et teppe over oss, og én enslig lyspære forteller oss at det ennå ikke er leggetid. Samtidig koker det i en kaffekjele.

Om morgenen vekkes vi før seks av en hylende maskin. De mange kvinnene og barna utenfor døren vår står i kø for å få kvernet maisen sin, slik at de kan dra hjem igjen for å klappe tortillas til familiene sine. Dagene starter som et maskineri: Alle vet sin oppgave og utfører den til punkt og prikke. Uten samarbeidet stopper maskineriet opp. Nærmere klokken åtte slutter den faktiske maskinen å gå. En eim av olje og bensin henger igjen i luften. Trenger seg inn i lungene med hvert åndedrag. Her sov de i natt.

Gassovnen tennes og en av husets kvinner starter klappingen. Rommet fylles nå med lukten av stekende mais, livets lukt. Den andre er ute og sanker bønner, mater hønene. I et av husets hjørner, i en opphengt vedsekk, ligger det en baby på snart to måneder. Hun gråter. På bjelken over henger de tørkede maiskolbene, altså frøene til neste års avling. Nattens kulde sitter enda igjen i kroppene, babyen med et synlig frostbitt nedover ryggen. Et av barna får servert egg, og vi hver vår kopp med hvete kokt i sukkervann. Etter å ha vasket opp tallerkener står maskineriet for tur. Mølla skal vaskes. Del for del i en balje hvor innholdet består av oljete maisvann. Arbeidet gjøres halvhjertet, ettersom dagens oppslutning er skuffende. 15 kvinner kom innom i dag og bidrar med 15 kroner i kassen. «Av og til kan det bli opptil 18 eller 21… på gode dager,» forteller fru Carmen. Kvernen har store utgifter, og de tjener ofte bare et par kroner. Likevel er de avhengige av nettopp disse få kronene.

Vi går inn i slutten av november og tørketiden har allerede begynt å sette avtrykk på naturen rundt oss. I bekken renner en tynn grågrønn stråle forurenset vann og bakken ligger under et fint teppe av gulorange pulver. Innhøstingen av årets maisavling har allerede blitt gjort, og med den kommer innhøstingen av bønnestenglene som kveiler seg om de lange og mange maisplantene. Litt under halve bønneavlingen har blitt høstet. Dette er en jobb som i seg selv har tatt tre dager.


Nå som vi er en del av familien, blir vi satt til å fullføre de neste tre prosessene bønnene må gjennom før de er klare til å enten spises eller selges. Disse tre prosessene består av å skolde bønnene før de renskes – først etter farge og deretter etter kvalitet. I løpet av de neste dagene bruker vi omtrent åtte timer på å renske tørkede bønner, omtrent 12 på å sortere dem, og omtrent fire på å finsortere dem. Denne trettende jobben resulterer i kun et par kilo kvalitetsbønner, hvor kun to kilo av dem kan selges på markedet. Noe grunnet bønnenes kvalitet og noe husstandens eget behov. De to kiloene vil skape en inntekt på 27 kroner. For å sette dette i perspektiv fikk jeg øyne på månedens strømregning som lå på 28 kr, altså én krone mer enn betalingen for flere dagers arbeid. For å skape et enda større perspektiv kan en regne seg til at jeg og Veera hver for oss har jobbet for 0,28 kr per time i seks hele dager, dersom en regner at en dags arbeid er åtte timer.

En husstand er selvfølgelig delvis selvforsynt, men ikke i så stor grad at de kan leve uten inntekt til mat, vann og andre nødvendigheter. Vår vertsfamilies landsby utenfor Momostenango, Totonicapan, ligger i en av de fattigste delene av Guatemala. Regionen sliter med feilernæring av både barn og voksne, i tillegg til en stor mangel på rent vann. Bak på lasteplanet inn til byen igjen, med en støvsky etter bilen sto tankene mine i deres grå hud, magre kropper og deres fantastiske smil. På fingrene hadde jeg gnagsår fra bønneplukkingen. Mitt liv settes i perspektiv, og deres tilbake til hverdagen.

Tekst: Kine Pinstrup

Foto: Veera Mo og Kine Pinstrup

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *