Her i virkeligheten – La Realidad

Sola holder på å gå ned bak de grønne fjellene, og setter dermed stopper for nok en dag i sørlige Mexico. En uke skal vi være her i La Realidad som fredsobservatører gjennom menneskerettighetsorganisasjonen Frayba. Dagen går mot slutten, men noe fortsetter; elvas konstante flyt, insektenes strev, zapatistenes kamp og nødvendigheten av observatører.

Her i Virkeligheten 1 (3)25.mars

Blikkfang fra sitteplassen «Paramilitærsjef Manuel Velasco Cuello og øverste paramilitæresjef Peña Nieto morder og kriminelle lever ikke i fred», som minnet oss på hvorfor vi var der.

Her i campen har vi alt vi trenger, nok av hengekøyer, ved, mat og compañerismo. Rundt den går det gjerder på tre sider, på den fjerde renner elva. Fra der vi sitter, omtrent midt i leiren, utenfor kjøkkenet, kan vi se ut på veien og rett på et rødt skilt «Jefe paramilitar Manuel Velasco Cuello y supremo líder paramilitar de Peña Nieto asesino y criminales no esta en paz» «Paramilitærsjef Manuel Velasco Cuello og øverste paramilitæresjef Peña Nieto morder og kriminelle lever ikke i fred». Midt i et paradis med frukttrær og ildfluer, marimamusikk og håp minner dette oss klart om hvorfor vi er her.

Fredsobservatør-campen med nok av hengekøyer, ved, mat og kameratskap.

Fredsobservatør-campen med nok av hengekøyer, ved, mat og kameratskap.

I den svake staten Mexico er vold og frykt dessverre metoden som ofte brukes mot de som tenker annerledes. Her i La Realidad holder både zapatister og partidister (folk som støtter et statlig parti) til, og samfunnet er veldig polarisert. Landsbyen kan omtales som paradis, men også som et splitta samfunn. Staten prøver stadig å provosere og gjøre hverdagen vanskeligere for zapatistene, mens de på merkelig vis klarer å «kjøpe» partidistene med utviklingsprosjekter og lovord om en bedre framtid. Det zapatistene driver med må naturligvis stoppes; at det i den ikke-fungerende meksikanske staten finnes et alternativ for de som har og får minst, det går jo ikke. At det i fem forskjellige deler av delstaten Chiapas, finnes et alternativt skolesystem, helsesystem og en «god regjering» konstruert av zapatistene, er uhørt. De som ikke blir sett eller hørt blir undertrykt uansett hva de gjør; passive blir de oversett, aktive blir de slått ned på.

Gjennom 21 år har zapatistene kjempa for rettferdighet, jord og likhet, men staten fortsetter med deres undertrykkelse og provokasjon. 2. mai 2014 eskalerte et paramilitært angrep på zapatistskolen til vold mot flere zapatister og drapet på en lærer med navnet Galeano. Siden da har det vært fredsobservatører tilstede i landsbyen. Paramilitære grupper har økt parallelt med statens økende mobilisering av militærbaser i Chiapas. At det skal være nødvendig med utenlandske observatører for at staten ikke skal gå til angrep viser hvor svak staten er, i tillegg kan man finne igjen dette ved å se på den generelle utnyttelsen av befolkningen.

Staten, gjennom sine utviklingsprosjekter, kjøper stemmer, men krever samtidig noe tilbake av partidistaene. «Vi gir dere kyr, dere gir oss vold mot zapatistene.» Avtalen inngås nok ikke så direkte, men dette er en del av statens lavintensitetskrigføring. I et land der alle de reelle statlige forpliktelsene er glemt vil alle bli utnytta i et forsøk på å beholde makta. Kan statens utviklingsprosjekter der man får tildelt kyr kalles utvikling når det på papiret legges til at ved salg av den samme kua selger man også jorda? Og ville en sterk stat krevd tilbakebetaling på sosialhjelp med en voldshandling mot en sosialbevegelse? Når statens offer i tillegg er en lærer, en person som skal videreformidle kunnskap til den neste generasjonen, viser det også frykten de har for zapatistenes kunnskap og organisering.

Dagene våre her er som i paradis, helt uvirkelige. Elvas konstante flyt har fulgt oss mens vi har spist, lest og observert. Sola varmer, men skyene er der som en konstant trussel. På samme måte er staten en trussel for zapatistene. Forhåpentligvis er observatørenes nærvær nok til å forhindre et angrep. Vi vil at elvas flyt, insektenes strev og zapatistenes kamp skal fortsette. Deres verdensforståelse er unik og vi har alle mye å lære av dem. Zapatistene vil ikke minnes døden, de vil minnes livet. Den kunnskapen compañero Galeano skulle ha videreført til kommende generasjoner, vil fortsatt bli formidla. Ved å stå sammen med zapatistene i denne kampen håper vi at freden en dag blir virkelig, her i Virkeligheten.

Gyda, Helga og Frøya som fredsobservatører.

Gyda, Helga og Frøya som fredsobservatører.

Tekst og foto: Frøya Torvik, solidaritetsbrigadist våren 2016

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.