Kampen for livet i San Juan Cotzal

De grønne fjellsidene og den friske lufta i San Juan Cotzal står i kontrast til den grå hovedstaden i Guatemala. Første dag går vi på markedet i strålende sol, det er masse folk, og en lystig sang fra ABBA strømmer ut fra en av butikkene. Det er urfolkskvinner med vakre vevde drakter som selger lokaldyrket mat. Plutselig kan vi se militære tjenestemenn gå forbi på gata. De ser skikkelig malplasserte ut i det lille sentrumet, som bare er på størrelse med sentrumet i hjemme i Eidsvoll. San Juan Cotzal ligger ikke ved grensa og ligger ikke i en narkorute, så den militære tilstedeværelsen kan verken skyldes grensekontroll eller kamp mot narko. De militære er der for å holde styr på urbefolkninga, selv 20 år etter krigens slutt.

Om dagene får vi god mat, er med og lager tortillas og lærer om livet på landsbygda i Guatemala. Vi får være med på evangelisk dåp og bryllup, og vi går i katolsk tog på palmesøndag. Vi blir med døtrene i den ene familien til en idyllisk foss, hvor vi kan hoppe fra en stor stein ned i friskt, reint vann. Alle menneskene vi er hos er utrolig gjestfrie, morsomme og hyggelige, men samtidig minner den militære tilstedeværelsen oss om at alt ikke er idyll. På natta har jeg ofte mareritt om militære og massakre. Quiche, distriktet hvor vi befinner oss, er det stedet hvor det var flest massakre under borgerkrigen. Det er et område med en stor andel urfolk, og vi møter mange som mistet alt under krigen. De som sto bak uretten den gang ble ikke dømt, og mange sitter fortsatt i maktposisjoner i dag. I det ene øyeblikket ler vi sammen, og i det neste hører vi om den enorme undertrykkelsen fra krigen, og den kontinuerlige rasismen urfolk møter i dagens Guatemala.

Dona Katarina som er med i veveprosjektet til CONAVIGUA i San Juan Cotzal.

Doña Katarina som er med i veveprosjektet til CONAVIGUA i San Juan Cotzal.

Vi reiste ut med enkeorganisasjonen CONAVIGUA som ble oppretta under den 36 år lange borgerkrigen. Den organiserte kvinner som hadde mista mennene sine under krigen, og kjempet mot tvangsrekrutteringen av sønnene deres til militæret. I dag organiserer de fortsatt kvinner, og prøver litt etter litt å gjøre opp for uretten under krigen og den kontinuerlige undertrykkelsen urfolkskvinner fortsatt møter hver dag i dagens Guatemala. CONAVIGUA i Cotzal organiserer prosjekter for kvinners selvstendighet og verdighet, og har både veveprosjekt og kjøkkenhageprosjekt for kvinner som mista mennene sine under krigen, døtrene deres og andre kvinner i organisasjonen. En annen kamp de også har vært med på de siste årene er kampen mot de to enorme vannkraftverkene i området, som ødelegger for livsgrunnlaget til landsbyene som mistet vannet sitt.

Vertsøstrene og brigadistene foran fossen.

Vertsøstrene og brigadistene foran fossen.

Jeg og min medbrigadist står ved vannkraftverket til Hidro Xcbal i Aldea Jua, i en av nabokommunene til Cotzal. Det er helt gigantisk. Elva som tidligere fløyt fint med reint vann, står nå stille. Urbefolkningen taper, mens store multinasjonale selskaper profitterer. I denne elva er det ingen som kan vaske seg, det er ingen som kan vaske klærne sine eller hente vann til matlaging. Det er gjennomgående at store kommersielle vannkraftverk ikke kommer lokalbefolkningen til gode. Landsbyer og bebyggelse ligger ofte ved elver, for vann er liv og uten det kan man ikke leve. Da vannkraftselskapene kom til området, fortalte de at med vannkraft ville landsbyene få elektrisitet, men nå, flere år etter at vannkraftverkene kom, er det fortsatt mange landsbyer i området uten strøm. Selskapet er ikke der for å gi lokalbefolkningen strøm, men for å tjene penger selv. For å få mer støtte i lokalbefolkninga har selskapene gitt ut ryggsekker til barna før første skoledag og kjøpt opp befolkninga på andre måter, men hvor mye hjelper vel det, når livsgrunnlaget og vannet blir ødelagt.

Vannkraftverket til selskapet Hidro Xcbal i Aldea Jua.

Vannkraftverket til selskapet Hidro Xcbal i Aldea Jua.

Koordinatoren vår, Theresa, forteller at selskapene og lokale myndigheter ikke brydde seg om urfolkenes konsultasjonsrett. Problemet er ikke vannkraftverk, men måten selskapene overkjører lokalbefolkninga. Det hadde vært bedre om det var mindre vannkraftverk eid av lokalsamfunnet, dersom de selv hadde hatt lyst på det. Lokalbefolkninga er helt avhengig av reint vann for å leve. Det er de som kan forvalte vannet på en fornuftig måte, ikke store private selskaper som utelukkende bryr seg om profitt. Theresa forteller oss at hun er redd for framtida. De er avhengige av vannet, men det er ikke noe selskapene bryr seg om.

Tur langs elva i San Juan Cotzal.

Tur langs elva i San Juan Cotzal.

Vi møter mange gode mennesker i kamp for rettferdighet under oppholdet vårt i Cotzal. Dagene er kontrastfulle – vi spiser god mat og tuller i det ene øyeblikket, før vi får høre fryktelige historier fra krigen, hører om ødeleggelse av naturen eller ser militære i neste øyeblikk. Urfolkskvinnene vi møter i Cotzal ønsker en framtid hvor de kan styre over egen framtid og egne liv. De kjemper for rettferdighet og liv. De kjemper for den historiske sannheten, vannet og framtida. Det er en kontinuerlig kamp som må vinnes for overlevelse.

Anne Lill og Helga ved fossen.

Anne Lill og Helga ved fossen.

Tekst og foto: Helga Hustveit, Brigada Sin Fronteras

En kommentar til Kampen for livet i San Juan Cotzal

  1. Kirsten Mellin - Olsen sier:

    Så hyggelig å se der der dere er nyttige. Flotte bilder og flott skrevet. Jeg tror på den freden som bygges nedenfra, der folk er og opplever urettferdigheten ovenfra. Da Norge la til rette for de avtalene som bli signert for 20 år siden var det papirarbeid, hvor de sterkeste ved forhandlingsbordet , var de som styrte landet da og nå, men ting kom på papiret! Det dere er med på er Fredsrealisering = støtte til de som krever rettferdighet av egne styresmakter. Flott!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *