Kjærligheten til vannet, moder jord og livet

«Å beskytte vannet er å beskytte livet», ble det ropt i marsjen. I Guatemala by var vi nesten 20 000 mennesker som marsjerte med kjærlighet til vannet, moder jord og livet. Alle i kamp for det livsviktige vannet, og mot de store selskapene som ikke bryr seg om noe annet enn profitt. Mange hadde marsjert i 12 dager helt fra grensa til Mexico. Vi i brigaden var med de fem siste dagene.

Coca Cola vs. vannet og livett

Coca Cola vs. vannet og livet

Da vi kom tilbake fra marsjen, var det første som møtte meg en beskjed fra Facebook om at i dag var det er jordens dag. Dagen hvor man burde tenke over hva slags påvirkning man har på kloden. Etter å ha gått i marsjen virket det fjernt at man trenger å sette av én dag til planeten. Det burde selvfølgelig være alle dager! Kloden er hjemmet vårt og rovdriften på naturen ødelegger for mennesker i Guatemala og overalt på hele planeten. Systemet vi lever i setter kortsiktig profitt over miljø og mennesker. Det er avhengig av mer forbruk av stadig mer begrensa naturressurser. Kapitalismen betyr en udemokratisk styring av økonomien, der en liten rik elite kan tjene penger på vannran og forurensing, mens de som blir ramma ikke har noe å si. Den fører til en klimakrise som kommer til å være katastrofal for oss alle. Store selskaper som Norge investerer i, bruker opp vannet som egentlig tilhører lokalbefolkninga her i Guatemala. Vi må jo bare ha et skifte. Vi må, i likhet med alle guatemalanere som marsjerte for vannet, forsvare kloden! Vi må handle fort. Det holder ikke å bare sette av én dag i året for å lette klimasamvittigheten vår.

Mange kvinner hadde med seg barna sine i marsjen.

Mange kvinner hadde med seg barna sine i marsjen.

I marsjen har brigaden gått forbi mange stinkende og forurensa elver. I dem kan ikke lokalbefolkninga vaske klær, vaske seg selv eller hente reint vann lenger. Vi har møtt kampklare mennesker med kjærlighet til vannet, livet og kloden. Det har vært urfolkskvinner som har marsjert 256 kilometer med barn på ryggen. For mennesker på landsbygda i Guatemala er ikke forurensa vann, vestens overforbruk og multinasjonale selskapers hensynsløse rovdrift på jorda noe de setter av én dag til å tenke litt på. Den evige kampen for vannet og kloden er helt essensiell for deres overlevelse. De vi møtte i marsjen har et sterkt håp om at marsjen skal føre til endring. Vannet, moder jord og kloden må kjempes for og det er en kamp som må vinnes, for alt annet betyr katastrofe.

Tidligere under oppholdet i Guatemala bodde jeg hos en småbondefamilie som levde uten elektrisitet, langt, langt, langt ute på landsbygda i Guatemala. Da vi snakket om hva slags jobber som er vanlige i Norge nevnte vi petroleum. Da fikk vi med en gang høre «petroleum, det er jo ikke noe bra». Om det er noen som virkelig har kredibilitet når de kritiserer petroleumsutvinningen til Norge er det småbønder i Guatemala. Det er de som kommer til å bli hardest ramma av klimaendringene, og de har ikke vært med på å skape de store problemene vi står overfor. Det er så urettferdig at det ikke er lov!

Tanken på Norges petroleumsvirksomhet og bidrag til klimakrisa gjør meg sint og redd. Sint fordi det er urettferdig at vi forurenser så ekstremt, når det ikke er oss som først blir ramma. Jeg er sint på oljefondet som investerer pengene våre i industrier som ødelegger på andre siden av kloden. Det er pengene våre, pengene til fellesskapet, som er med på å skape en enda mer urettferdig verden. Jeg blir sint på meg selv ved tanken på alle tingene jeg har hjemme i Eidsvoll. Sint på de store kontrastene mellom livet mitt hjemme i Norge og de utrygge livene til menneskene her. Jeg er rasende sint på kapitaleierne som lager store monokultiver som fordriver mennesker i Guatemala. De bruker opp alt vannet i sin produksjon, slik at lokalbefolkninga står igjen uten noe. Jeg er også redd. Klimaendringene skjer nå. Vannet i Guatemala er forurensa nå. Endringene må skje nå, men kampen mot kapitalismen virker så stor. Kampen for moder jord og et liv i harmoni med planeten virker for svær. Man blir lammet av klimaangst og får mest lyst til å leve et liv i fornektelse, lukke øyene og forsette kjøpefesten i Norge.

Råtøffe urfolkskvinner som kjemper sammen for vannet, mod er jord, territorier og livet.

Råtøffe urfolkskvinner som kjemper sammen for vannet, moder jord, territorier og livet.

Samtidig som jeg selv får lyst til å gi opp kampen for framtiden og kloden, mobiliserer urfolks-, bonde- og kvinneorganisasjoner i Guatemala seg for vannet, moder jord og livet. For dem går det ikke å lukke øynene, for ressursranet skjer midt oppi livene deres. De går i front for folkelig mobilisering og endring. De kommer til å kjempe helt til de vinner, og når man ser det, får man håp og styrke. Vi er mange som tjener på endring. Vi kan ta tilbake makta og kreve folkelig forvaltning av naturressursene. Vi i Norge må slutte å lukke øyene. Våre handlinger er med å påvirke resten av kloden. Vi trenger en verdirevolusjon som setter mennesker og miljø foran profitt. Det er mulig om vi organiserer oss. La oss jobbe på lag med urfolksorganisasjonene i Guatemala.

Kvinnene var de som stod først i marsjen for vannet.

Kvinnene var de som stod først i marsjen for vannet.

Vi kan ikke sette av én dag til å tenke på klima, kloden og miljøet. Sammen må vi ta knekken på de store multinasjonale selskapene som tjener fett på å stjele jorda som egentlig tilhører urfolk. Sammen kan vi trekke norske investeringer ut fra industrier som ødelegger for folk i andre land. Sammen kan vi holde opp med den skitne ikke-fornybare ressursutvinningen i Norge, for heller å bygge framtida. Sammen kan vi endre systemet for å ta vare på moder jord og menneskene som lever på kloden. Det er en mektig, men liten elite som tjener seg latterlig rike på at kloden forsetter mot stupet, men sammen må vi kreve endring! Her i Guatemala har vi sett masse folk stå sammen om livet og vannet, og vi i Norge må også organisere oss for en mer rettferdig nåtid og framtid. Det handler om kjærlighet til vannet, til livet og til hverandre. El pueblo unido jamás será vencido!

Marsjen ankommer Palin, “ Ikke bare menn og kvinner trenger frihet. Elvene treng er frihet, moder jord trenger frihet. Frihet til vannet vårt! ” er noen av de ordene til Rosalina Tuyuc fra enkeorganisasjonen CONAVIGUA.

Marsjen ankommer Palin. «Ikke bare menn og kvinner trenger frihet. Elvene trenger frihet, moder jord trenger frihet. Frihet til vannet vårt!” er noen av de ordene til Rosalina Tuyuc fra enkeorganisasjonen CONAVIGUA.

Tekst og foto: Helga Hustveit, Brigada Sin Fronteras

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *