Kvinnekamp eller kulturarv?

Som brigadist har man en hektisk og intens hverdag. Man farter fra møte til møte, det er alltids noe infoarbeid å ta tak i, og alltids noen klær som skal bli vasket når vi endelig har fri. Men den ene gangen i løpet av brigaden man kan ta det med ro og reflektere over hva man er med på, hva man opplever og lærer, så er det på uteopphold på den guatemalanske landsbygda.

Jeg, Lena og Eirin tilbrakte tre uker i Huehuetenango på grensen til Mexico. Blant høye fjell og dype daler fartet vi rundt fra «comunidad» til «comunidad». Vi deltok på møter med bondeorganisasjonen CUC (Comité de Unidad Campesina), og møtte mennesker som delte av sin hverdag, sin gjestfrihet og sin kamp. Vi møtte engasjerte mennesker; mennesker som ser verdien av å organisere og mobilisere seg. Spesielt er dette engasjementet tydelig blant kvinner. CUC er en viktig informant når det kommer til likestilling og kvinners rettigheter. Slik kunnskap er høyt verdsatt på bygda, men hvor langt har de egentlig kommet?

Her er vi i Tacaná hvor CUC har arrangert et møte med oss og de lokale medlemmene. Majoriteten av medlemmene som deltok på dette møtet var kvinner.

Her er vi i Tacaná hvor CUC har arrangert et møte med oss og de lokale medlemmene. Majoriteten av medlemmene som deltok på dette møtet var kvinner.

Det er lett å tenke, for en vestlig, høyt utdannet, 24 år gammel jente fra Norge, at på bygda i Huehue henger man etter når det kommer til frigjøring av kvinner. De fleste kvinnene vi har møtt har båret en unge på ryggen samtidig som de har stått over kjelene. Deres ansvarsområder sirkler seg omkring familiens behov for mat, klær, kjærlighet og omsorg. Og deres arbeidsplass er og forblir hjemmet.

Men mulighetene til kvinner på landsbygda er begrenset. For de fleste stopper utdanningen i sjette klasse. Da er det enten for dyrt eller ingen lokale muligheter til å fortsette. Dermed blir de boende hjemme og deres oppgaver i hverdagen blir fort kokkelering, vasking og amming. Det blir normaliteten når ingen utdanning eller karriere er mulig. Da er det rett og slett naturlig at familielivet blir den viktigste prioriteringen. Såpass skjønner til og med jeg, en jente født i et av verdens mest likestilte land.

Vevingen til kvinnene på landsbygda er imponerende! Å lage en bluse eller et skjørt tar gjerne flere måneder. Og det er ikke rart med så mye mønster og farger.

Vevingen til kvinnene på landsbygda er imponerende! Å lage en bluse eller et skjørt tar gjerne flere måneder. Og det er ikke rart med så mye mønster og farger.

En annen arbeidsoppgave til kvinner på bygda er veving av klær. I Guatemala bærer mange kvinner tradisjonelle bluser og skjørt, som de selv vever. Det er vakker håndverk i alle regnbuens farger, og vevemetoden de bruker er svært imponerende, samt historisk. Dog, det er ingen selvfølge at slike tradisjoner ivaretas. Kvinner bærer sjeldnere og sjeldnere tradisjonelle klær, og i de fleste samfunn har menn sluttet helt med det. Derfor var det en positivt overraskelse for oss da vi ankom San Juan Atitán, hvor mennene bar tradisjonelle drakter hver dag. Hvite bukser, lilla skjorte, hatt og veske. Det så utrolig flott ut! Og til å være et av svært få steder i Guatemala hvor menn fortsatt bærer slike historiske klesplagg var min umiddelbare tanke at denne unike kulturarven må ivaretas!

På møte med CUC-medlemmer i San Juan Atitán hvor alle mennene er kledd i sine tradisjonelle drakter.

På møte med CUC-medlemmer i San Juan Atitán hvor alle mennene er kledd i sine tradisjonelle drakter.

Men senere på dagen, da vi satt i møte med CUC sine medlemmer i San Juan Atitán, hvor alle var menn, spurte min medbrigadist spørsmålet: hvorfor er det ingen kvinner her? Og årsaken var at kvinnene ikke hadde tid fordi de tradisjonelle draktene ikke ble lagd på én dag. Jeg stusser litt. Blir ikke vevingen da et hinder for kvinners frigjørelse fra hjemmet? Eller er det viktigere å la kjønnsrollene være slik de alltid har vært for å bevare verdifull kulturarv? Er det i det hele tatt ønskelig å tilby kvinner andre muligheter om det går på bekostning av historiske tradisjoner? Eller er det rettferdiggjort at tradisjoner dør ut på grunn av kvinners frigjøring?

Det er ingen enkle svar på disse spørsmålene. Før brigaden ville nok mitt svar umiddelbart vært at selvfølgelig skal kvinner få sine muligheter, og hvem er mennene til å si at det kun er de som kan organisere seg? Utdanne seg? Søke en karriere? Men hverdagen er ikke så enkel på landsbygda, og i noen tilfeller er det heller ikke ønskelig at kvinner bokstavelig talt skal «løsrive» seg fra hjemmet. Men, på en annen side, så er det viktig at kvinner blir opplyst om hvilke nasjonale og internasjonale rettigheter de har. At de lærer og, ikke minst, forstår at kvinner også har en plass utenfor huset sitt, hvor de kan søke andre muligheter, som for eksempel å organisere seg i CUC.

For hvordan var det kvinner i Norge fikk de rettighetene de har i dag? Hvordan kom kvinnene seg ut av kjøkkenet og inn på arbeidsmarkedet? Hvorfor er høgskolene og universitetene i dag stappfulle av kvinner? Jo, fordi det var noen før oss som stod sammen, organiserte seg og jobbet for at kvinners stemme skulle bli hørt. At kvinners egenskaper og talent var bredere og større enn kokkekunst, amming og hardangersøm.

Kvinner i Tacaná, kledd i sine tradisjonelle drakter.

Kvinner i Tacaná, kledd i sine tradisjonelle drakter.

På en annen side, så trenger kanskje ikke den guatemalanske kvinnefrigjøringen nødvendigvis å frigjøre seg fra disse tingene. Kanskje veven må bli for å bevare historiske tradisjoner. Men hvem er vi til å si at det ikke er kvinnefrigjøring? Hvem er vi til å si at kvinnekamp må gå på bekostning av verdifull kulturarv? Kanskje Guatemala vil klare det mange av de vestlige landene ikke har klart; å la landet moderniseres samtidig som kulturarven og tradisjonene blir tatt vare på.

Tekst: Henriette Sandstå

Foto: Henriette Sandstå og Lena Høyrem Gabrielsen

 

En kommentar til Kvinnekamp eller kulturarv?

  1. Svein Leirstein sier:

    Å få til likestilling i Guatemala som i mange vestlige land er ikke lett, men kan ikke menn lære seg å veve?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *