La Nacha

La oss våkne. La oss være solidariske. La oss være La Nacha.

La Nacha, Ana Ignacia Rodriges i Plaza de Las Tres Culturas

Et sted bærer alltid på flere historier. Men hvem har makten over disse historiene og hvem sin stemme er det vi hører? Er det nok å høre den ene historien, eller ligger det alltid en annen sannhet bak hver historie? Plaza de Las Tres Culturas, eller De tre kulturers plass, i Mexico By er et godt eksempel på et slikt sted. Plassen fyller deg med følelser, og du kjenner et smil av solstrålene og musikken som spilles lenger unna. Det er ruiner av Mayabygninger på den ene siden, moderne boligblokker på den andre siden og midt på plassen er det bygd en stor katolsk kirke. Du hører historien om den katolske kirken du har foran deg, og blir overveldet av hvor mektig den er. Men så får du også høre en annen historie, en mørkere historie, om akkurat samme kirke og akkurat samme Plaza.

Brigaden med koordinatorene og La Nacha.

Vi sitter nå med ryggen til denne kirken, og får høre at den ble bygd over et tempel som tilhørte Mayabefolkningen. Bare dét endrer historien, til en kolonialiseringshistorie, til maktbruk, til ødeleggelser og vold. Sammen med oss har vi Ana Ignacia Rodriges, eller La Nacha, som hun nå kaller seg. Hun forteller oss om hvordan denne plassen har vært et samlingspunkt for mange festivaler, demonstrasjoner, men plassen var også stedet for studentmassakeren i 1968. La Nacha har en rørende styrke og en stolthet i seg. Hun har mye å fortelle om studentopprørene mot det autoritære regimet som tok plass i Mexico rett før sommer-OL i 1968, og særlig om dagen 2. oktober 1968. Det var denne dagen massakren på studentene fant sted, på plassen hvor vi sitter nå. La Nacha var da en 24 år gammel jusstudent fra den øvre middelklassen, og engasjerte seg i studentpolitikken med et ønske om bedre demokrati i Mexico.

Med et krav om samfunnsendring og med en stadig økende støtte fra befolkningen, ble studentene ansett og fremstilt som en trussel av staten. I denne perioden var det derfor flere tilfeller der militæret rykket inn på universiteter og arresterte studenter. La Nacha møtte opp da streikerådet kalte inn til en demonstrasjon som skulle ta plass på De tre kulturers plass den 2.oktober 1968. Barn, studenter og beboere var tilstede. Studentene fra streikerådet samlet seg og holdt appeller. Mot kvelden fikk studentene beskjed om at militæret hadde omringet hele plassen med soldater og stridsvogner. De ble bedt om å holde seg rolige, da de tidligere hadde opplevd lignende maktdemonstrasjoner uten innblanding av vold. Men da helikopteret og dets ordrende lyssignal fór over plassen, etterfulgt av susende kuler, brøt panikken løs. Det var ikke lenger en kamp om mer demokrati, men en kamp om liv eller død.  La Nacha forteller om hvordan hun og de andre studentene søkte ly ved denne kirka, og om hvordan presten lukket dørene for dem. Hun overlevde denne kvelden, men 400 studenter ble arrestert, 75 skadet og 20 drept (kommentar: tallene på drepte er usikre, mye var ryddet dagen etter). La Nacha ble arrestert to dager etter, og gjennom trusler ble tvunget til å forlate Mexico By. Hun satt i fengsel 2 år på grunn av studentopprøret.

Dagen etter sto det ingenting om massakren i media. Avisene meldte om en dag med strålende sol, og fint vær. Regjeringen meldte senere at de stoppet en demonstrasjon som var i veien for OL. Staten hadde full kontroll over media, og det var kun deres versjon som kom frem. Allikevel forteller La Nacha om hvordan staten ikke klarte å kneble studentenes stemme. Til den dag i dag, 51 år senere, kjemper hun og mange flere fortsatt for sine og andres rettigheter.

Fortellingen hennes minte meg på at vi alltid må søke den virkelige historien, aldri tie, alltid ta risikoen om å kjempe, og alltid stå i solidaritet med hverandre. La Nacha fortalte en historie som tok plass i Mexico By, men jeg kunne ikke la være å se sammenhengen mellom deres kamper i Mexico og våre kamper i Norge, tilbake til vår aktivisme, tilbake til Utøya. For der var det også flere sider av historien.

På samme måte som på de Tre Kulturers Plass, ble unge mennesker angrepet og drept av noen med farlige ideologiske tanker. Vi må derfor alltid holde øynene åpne for krefter som vil trykke ned unge menneskers stemme og kamp for et bedre samfunn, om det er et helt statsapparat som undertrykker eller om det er enkeltmennesker med ekstreme holdninger. Vi må kjempe for det samfunnet vi vil ha, og ta del i valgene om hvilken retning vi ønsker at vårt samfunn skal gå. Og sist, men ikke minst, må vi være solidariske med hverandre i disse kampene.

Skrevet av brigadisten Wid Al-shamkawy

En kommentar til La Nacha

  1. Christoffer sier:

    Dere er flinke! Stå på <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *