Mitt forhold til Guatemala

«2007. Jeg går i 6A på Harestua barneskole. Alle vet at når man går i sjetteklasse skal man være med å arrangere en internasjonal dag for de andre elevene. Man skal lage boder med plakater og informasjon om forskjellige land. Alle står fritt til å bruke kreative metoder for å vise fram landets kultur og historie. Jeg husker godt at i fjor var Italia-boden den mest populære fordi man fikk smake på italiensk sorbet-is. Mat er det beste trikset for å tiltrekke seg folk, og det er gjevt, det blir lagt merke til hvor det er flest folk. Jeg både gruer meg og gleder meg til den internasjonale dagen, det er skummelt at syvendeklassingene skal bedømme bodene, men også morsomt med en annerledes dag.

Så kommer dagen da vi skal velge hvilket land vi vil presentere. Klassen deles i mindre grupper, og alle får komme med ønsker. Vi kan velge mellom flere forskjellige land, deriblant Frankrike, Italia, England og Spania. Det ropes høyt, nesten alle vil ha Frankrike eller Italia, og stemmene som roper høyest får de landene de vil ha. Jeg sitter litt roligere enn de andre. Det er i grunnen ikke så viktig hvilket land jeg blir tildelt.

I tillegg til de velkjente europeiske landene er det bestemt at en av bodene skal representere et land som nesten ingen har hørt om. Hverken jeg eller noen av de andre i klassen aner hvor dette landet er eller hva de driver med der. Landet heter Guatemala. Guatemala, ordet ligger rart i munnen. Ukjent og fremmed. Og ettersom jeg ikke roper så høyt, og de andre i klassen roper så veldig høyt, ender det med at jeg får i oppgave å presentere dette landet. Guatemala. Som verken jeg eller de andre har hørt noe om.

Så vi leser litt, og finner ut at folkene som bor i Guatemala kanskje ikke har så mye penger. De lever i hvert fall et helt annet liv enn oss i sjetteklasse på Harestua barneskole. Jeg finner et bilde av en dame med fargerik kjole og skaut som sitter på huk på bakken. Også kommer vi på trikset fra i fjor, å ta med seg mat for å vise fram landet. Så vi prøver å finne ut hva slags mat de spiser i Guatemala, men det viser seg å ikke være så lett. Derfor ender vi med å ta med noe som kanskje ligner litt på maten vi har lest om; hvitløksbrød. Og det kommer ganske mange folk til boden vår.»

Nå i 2016, ni år etter den internasjonale dagen på barneskolen, er jeg faktisk her. I det mystiske landet som ligger så langt borte, og kanskje er i periferien for folk flest. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt så mye på Guatemala etter den internasjonale dagen, før jeg søkte på brigade i våres. Vi i brigaden har bare vært her i Guatemala by et par dager, og jeg har ikke rukket å få et spesielt forhold til landet enda, men én morgen kom jeg til å tenke på den første gangen jeg hørte om Guatemala.

Så nå er vi her, og jeg har enda ikke sett noen spise hvitløksbrød. Tortillas derimot, det spiser de mye av.
Tekst og foto: Rebecca Biong

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *