Omringet av selskaper

Å kjøre langs kysten i São Luís-kommunen i delstaten Maranhão, er som å kjøre i en stor industripark. MST, De jordløses bevegelse, har spikret sammen et politisk program til oss for å bli kjent med de som har fått denne industriparken plassert midt i sitt eget hjem.

Vi har passert enorme havner, fabrikkområder og toglinjer, svinget av motorveien og er på vei mot Cajueiro, bosetningen vi skal besøke. På den humpete grusveien der vi busser oss innover i bosetningen, er det noe som ikke stemmer. Innimellom husene og frodig skog, ligger det store hauger med teglsteiner – hus i ruiner. I siste sving før vi kommer til huset og familien vi skal spise lunsj hos, er en gjeng godt i gang med å bære møbler ut fra et hus og inn i en flyttebil. Bosetningen vi er på god vei inn i, bygges ned, stein for stein. Med nedbyggingen, går det tidligere urfolksterritoriet og en bosetning som har eksistert i over 200 år, tapt. Tross for lovlige papirer på eiendommene, er det nå andre som gjør krav på denne jorda. Beboerne i Cajueiro har de siste 30 årene opplevd å sakte, men sikkert bli omringet av utvinningsselskaper med sine fabrikker og havner. Forurensning, tungstransport og avfall fra lasteskip, har satt lokalbefolkningen som tradisjonelt lever av fiske og landbruk, i stort press. Planer om et nytt, enormt havneprosjekt, midt i bosetningens kystlinje, legger i dag ytterligere press på beboerne – og det i en enorm fart.

«Vi er omringet av selskaper på alle kanter, og nå vil de presse oss ut av vårt eget hjem for å bygge en ny havn». Det er Cloves Juca, lokal fisker, som forteller. Sammen med David de Jesus Sá, president i bosetningen, og Vanessa de Oliveria, har de møtt oss for å fortelle om hvordan lokalsamfunnet deres blir invadert og om den tunge kampen for å bli.De forklarer hvordan selskapene som vil bygge ut den nye havnen, har kjøpt ut familiene for summer høye nok til at det det er fristende nok for å flytte, men for lavt til å kunne starte et nytt liv. Med forklaringer som at de uansett må flytte før eller senere, og lovnader om gode erstatninger, har de én etter én kjøpt ut familier for å fjerne «hindre» fra utbyggingsområdet. Så fort de har dratt, rives huset ned til grunnen så de ikke har mulighet til å komme tilbake. «En familie fikk 20 000 reais (cirka 50 000 NOK, red.adm.) for å flytte. De innså fort at det ikke holdt for å etablere seg et nytt sted, og ville flytte tilbake. Da var huset deres allerede jevnet med jorden». For å forskynde flytteprosessen og øke presset, har selskapene med tiden skrudd opp prisene og tilbydd mer penger.

Cloves Juca lever av fiske og kjemper nå en motstandskamp for å beholde tilgangen til kystlinja i bosetningen.

Cloves Juca lever av fiske og kjemper nå en motstandskamp for å beholde tilgangen til kystlinja i bosetningen.

Cloves, David og Vanessa er blant de som står sterkest i motstandskampen og for å bevare lokalsamfunnet, en kamp som blir tyngre for hver dag. En kompliserende faktor, er at det ikke bare er private selskaper som er med i de nye utbyggingsplanene, også den føderale regjeringen og delstatsregjeringen har investeringsinteresser i den nye havna. Og med interesser i industriutbygging, er interessen desto lavere for å investere i lokalsamfunnet. David forteller at gjennom sine 48 år i bosetningen, har de sett få forbedringer. En ny vei og offentlig transport er små seire som drukner i alle tapene. Beboerne som opprinnelig var selvforsynte av fiske og jordbruk, må i dag finne nye måter å leve på som følge ødeleggelsene forurensningen i området har skapt. Nå ser de hvordan naboene blir presset ut og flytter, i håp om et bedre liv et annet sted, én etter én. Likevel står de standhaftige i motstandskampen. Rolig og stødig i stemmen forteller Vanessa at hun er stolt over å føre en kamp hjemmet hun bor og har vokst opp i, noe annet ville være utenkelig. «Enten om jeg kommer tapende eller seirende ut av kampen, har jeg ikke tenkt å flytte herfra», slår hun fast. Et håp og viktig holdepunkt i kampen, får de gjennom støtte utenfra og en plan om at området skal inngå i en såkalt RESEX, et reservat som beskytter området og ulovliggjør industriutbygging.

Vanessa de Oliveria og David de Jesus Sá er omringet av store selskaper på alle kanter, men nekter å la seg presse ut av sitt eget hjem.

Vanessa de Oliveria og David de Jesus Sá er omringet på alle kanter av store selskaper, men de nekter å la seg presse ut av sitt eget hjem.

Resex – «jordbruksreform for fiskere og skogbrukere»

Brasil har ulike reservater som ivaretar urbefolkning og naturressurser. Gjennom jordreform kan bønder få tilgang på jord til å dyrke, og gjennom anerkjennelse og styrkede rettigheter, har urfolk i Brasil oppnådd juridiske rettigheter og tilgang til landområder. De som lever av naturen gjennom fiske og sanking, falt ikke under noen av disse kategoriene, og begynte å kjempe for sine rettigheter til jord og naturressurser. Gummitapperne i Amazonas var blant de første som organiserte seg for å oppnå rettigheter, fulgt av fiksere ved både kysten og ved elver som kjempet for rett til bruk av territorier for å unngå utarming av fiskeressursene.

I 1990 fikk Brasil et nytt dekret som innførte et nytt reservat som også skal beskytte de som lever av naturen i form av å fiske og sanke mat, Reserva Extrativista, et «utvinningsreservat». Et kriterium for å få denne statusen, er at naturen skal brukes bærekraftig. Denne statusen gjør det også umulig for industriselskaper å investere i området som inngår i reservatet. For beboerne i Cajueiro kan denne tittelen som et RESEX-reservat avgjøre bosetningens framtid. Dersom de får tittelen, vil de oppnå juridiske titler på jorda, de får bruksrett på den og vil kunne fortsette å bo der. Selve prosessen for å få godkjent området sitt som et reservat, er for lengst i gang, men som mye annet byråkrati i Brasil, lar svarene vente på seg. Allerede i 2009 ble området som Cajueiro inngår i med flere andre bosetninger, godkjent som reservat da den bestod alle miljøkravene. Da det endelige brevet som skulle godkjenne området som RESEX skulle underskrives av kongressen i Brasília, manglet «plutselig» skrivet med delstatsgodkjennelsen og hele dokumentet ble stilt på vent inntil videre. Med en delstatsregjeringen som har større økonomiske interesser i å investere i industrien enn i å ivareta befolkning, miljø og tradisjon, er fortsatt ikke den endelige, formelle godkjennelsen fullbyrdet. Stadige forsinkelser i prosessen, tapper motstandskreftene og gir mer tid og plass til selskapene til å «renske» områdene til utbygging. 19. november i år kan en offentlig høring i São Luís føre saken videre. Den kan også hale ut det allerede stillestående politiske og byråkratiske systemet ytterligere. I mellomtiden mister David, Cloves og Vanessa naboer og kraft i motstandskampen.

På vei ut av Cajueiro passerer vi det samme huset hvor vi så flyttebilen på vei inn. Huset er ikke der lenger, kun ruiner i murstein. Selskapenes og delstatsregjeringens byggeprosjekter går utvilsomt raskere enn de politiske prosessene.

Brigaden vil være til stede på høringen i São Luís 19.november. Oppdatering følger.

Flyttebyrået rakk så vidt å hente ut de siste møblene før huset ble jevnet med jorden. Nok en seier for selskapet på veien mot havneutbyggingen.

Flyttebyrået rakk så vidt å hente ut de siste møblene før huset ble jevnet med jorden. Nok en seier for selskapet på veien mot havneutbyggingen.

Tekst: Astrid Fadnes, brigadist
Foto: Tora Kristiane Finne og Maria Refsland

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.