Oppdatering fra første uteopphold

Møtet i okkupasjonsleiren Fidel Castro, hvor det erklæres at jorden skal omfordeles slik at alle får like mye hver. Foto: Mari Gjerdåker.

 

Nå er vi snart ved enden av første uteopphold, og det er på tide med en oppdatering. Brigaden oppholder seg ut måneden i Paraná i to okkupasjonsleirer, det som MST kaller acampamentos. Fem brigadister er i leiren «Herdeiros da luta de Porecatu» og fem i «Fidel Castro». Begge har vært okkupert i over ti år uten at staten har blandet seg inn for å omfordele jorda. Det vil si at leirene, som egentlig er tiltenkt å være midlertidig, har blitt permanente. Folk har blitt leie å vente. Leirene er begge ganske organiserte og har de siste årene også fått installert elektrisitet. Tidligere var all jorden i dette området eid av et firma, som drev med sukkerrørproduksjon og raffinering. Jorden var dekket med kun sukkerør. Etter at firmaet, som drev gården, ble avslørt i å drive under slavelignende forhold bestemte arbeiderne seg for å okkupere gården. Det har de gjort til i dag.

 

Kari med familien hun bor hos. Foto: Mari Gjerdåker.

Hver brigadist bor hos en egen familie. Hva vi driver med blir derfor veldig forskjellig. Noen selger sukkerørssaft hver dag, andre jobber på landsbyskolen og andre igjen tar turer rundt i området for å se og ta bilder av produksjonen.  Sist lørdag dro alle til en annen okkupasjonsleir i nærheten, Zilda e Arnes, for å feire dens fjerde år. Måltidene er en fast struktur i hverdagen og er tilsvarende den på ENFF: morgenkaffe i stedet for frokost, varm lunsj, mer kaffe og sen middag.

Et av okkupasjonsleirens mer fornemme hus, oppgradert med murstein. Foto: Mari Gjerdåker

Mens vi har vært her har vi sett flere motsetninger i MSTs organisering ute på landet. For å overleve driver okkupantene med konvensjonelt jordbruk og dyrker de samme monokulturene som slavedriverne de jaget vekk. På sikt håper man å kunne redusere bruken av gift og åpne for mer variert og mangfoldig matproduksjon. Men det er stadig lang vei å gå. På veien til Fidel Castro er mais- og sukkerrørsmarker nesten det eneste man ser (noe som også er ganske utrolig med tanke på at hele området noen hundre år før var dekket av en enorm skog, Mata Atlântica). Jordene er også privateid. Inntil for nylig var disse ganske skeivt fordelt, hvor noen hadde oppsamlet 20-30 hektar, mens andre bare hadde én hektar. I Fidel Castro ble det i sist uke besluttet å omfordele slik at alle i framtiden bare hadde fire hektar hver. Til sist er kjønnsrollene forholdsvis rigide og konservative. Kvinnene styrer i huset og mennene jobber ute. Det er ikke akseptabelt at folk av samme kjønn kysser på gaten og hvis kvinner skal bade må de ha mer klær på enn badedrakten. Dette er en kultur MST fra nasjonalt hold arbeider mot. I mange bosetninger finnes det folk som jobber med kjønnsproblematikk, men dette er ikke tilfellet i alle. I tillegg så er det varierende hvor mye fokus bosetningene har på disse temaene.

I okkupasjonsleiren Fidel Castro ble det erklært at jorden skal omfordeles slik at alle får like mye hektar land hver. Foto: Mari Gjerdåker.

 

Å merke disse motsetningene på kroppen gir oss et mer nyansert bilde av hva det vil si å drive en så omfattende folkebevegelse i Brasil, som MST. Det er nødt til å være motsetninger og det tar lang tid å forandre dårlige kulturer. Livet i bosetningene er grasrota til MST og der hvor organisasjonen først og fremst er og har sitt hold. Førstehåndskjennskapet til virkeligheten her ute er derfor ytterst viktig for å kunne fortsette samarbeidet med MST, men også for å kunne forstå organisasjonen.

Magnus F. Nickelsen (23) fra Sandnes. Ansvarlig for blogg og radio. Mail: magnnic@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *