Økologisk protest

I ferieparadiset San Agustin driver PAOCOS økologisk jordbruk. De jobber mot konvensjonelt jordbruk, ikke gjennom demonstrasjoner og protest, men ved å skape et levedyktig alternativ.

Nå som første uteopphold er over og vi i brigaden samles igjen er det tid for refleksjon. Vi – Maria, Mathias og jeg – har vært i San Agustin på uteopphold og har blant annet jobbet med gjødsel og bygd hus av gjørme. Etter tre uker hos PAOCOS har vi også lært at å skape et alternativ for sprøytemidler og kunstgjødsel er bedre enn å protestere mot konvensjonelt jordbruk og urettferdige utviklingsprosjekter. PAOCOS sitt alternativ er økologisk, selvstendig og basert på et ydmykt jordbruk hvor skogen spiller en viktig rolle. Dette er essensen i vårt uteopphold og fortjener en formulering på norsk.

Da vi kom til PAOCOS ble vi møtt med en fæl lukt fra et anlegg som produserer gjødsel. Lokalet har en kraftig lukt som setter seg i klærne etter en arbeidsdag, da kan vi luktes på lang avstand. Jobben vi gjør er å skuffe kompost i store hauger. Komposten brytes deretter ned av mikroorganismene, en prosess som genererer varme og lukt. Mens vi jobber ser vi at komposten oser, noe som er bra for mikroorganismene og gjødselen, men ganske kjipt for nesa.

 Ved å ta imot kompost fra bygda San Agustin, skaper PAOCOS et territorium for bønder. Territorium innebærer ikke bare suverenitet over egen jord, men også økosystemet og godene som naturen selv legger til rette for. Altså betyr det noe mer enn å eie jord. Goder kommer også av menneskelig avfall, som brukes som organisk materiale i jordbruk. Disse godene er en del av bønders territorium. PAOCOS er et aktivt initiativ som skaper bondeterritorier fordi de har presset på lokale myndigheter for at komposten skal brukes i gjødsel og har dermed skapt et alternativ for avfall i San Agustin.

Finca La Viracocha er et annet sted som praktiserer økologisk jordbruk.

Jordbruksterritoriet er for PAOCOS et eget økosystem i samspill med naturen. Slik vår vertsfar Baudelino Galindez Marin forteller, så vil mennesker alltid påvirke miljøet. Problemet med storskala jordbruk og utviklingsprosjekter er at ved bruk av sprøytemidler og teknologiske inngrep, dikterer de samspillet mellom mennesket og natur. I motsetning til dette, dedikerer Baudelino og PAOCOS arbeidet for bondeterritoriet til motstand mot storskala jordbruk og utviklingsprosjekter.

Skogen kan hjelpe bønder, dette lærer vi hos PAOCOS. Disse tankene er ikke revolusjonære, de finner vi i Arne Næss sin dypøkologi og i begrepet buen vivir. Men, jeg mener dette heller burde være sunn fornuft enn en filosofi. Baudelino praktiserer et slikt jordbruk og en slik livsstil. Han demonstrerte livets naturlige balanse for oss da han hentet jord fra skogen og la dem i en væske av vann, melk og kalk. Jorden ligger lagret på tønnen over tid og blandingen fermenteres. «Dette er lukten av det søte liv» sier han og åpner tønnen, med et stort glis, og ja, det lukter virkelig søtt og godt. «Dette er mikroorganismer som hjelper jorden med å gjenopprette sin naturlige balanse». Mikroorganismene fra skogen trekkes ut av jorda av den næringsrike væsken og kan dermed helles over komposten.

Mikroorganismene fra skogen og komposten fra bygda utgjør to viktige forsyninger i økologisk jordbruk. Attpåtil, kommer de begge fra territoriet. Det tredje elementet er mineraler. «Komposten er huset for mikroorganismene og mineraler er maten for husets beboere, da blir jordsmonnet bra», sier Baudelino. Mineraler finnes i aske og steinstøv, dermed koker vi opp en blanding av aske, kalk og pulverisert stein.

Når vi er klare med blandingen går vi tilbake til gjødselverket. Der sprer vi væsken med mikroorganismer over haugene med kompost. Mineralene sprer vi over plantene og jorda slik at jorda er klar til å ta imot gjødsel. Denne kunnskapen om livsløp, menneskets rolle i økosystemet og å konstruere sitt eget territorium, istedenfor å protestere mot et mislykket imperium, videreføres i organisasjonen. Om økologisk kan oppsummeres her så er det virkelig å ha en vital kontakt med hele produksjonsprosessen fra avfall til frukt. Plutselig tenker jeg tilbake på da jeg syntes gjødselverket stinket. Nå kjenner jeg bare lukten av det søte liv.

Tekst og foto: Ole Fagerheim, brigadist i Colombia, vår 2017

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *