Rød kamp om rød jord i Río Polochic II

Jeg våkner i hengekøya av at en av hønene til Rosa og Roberto sitter blant tingene våre og varsler ankomsten av et nytt egg. Det er allerede lyst, og familien har alt stått opp og starta dagen, trolig for flere timer siden. Solstrålene treffer horisontalt inn mellom plankene i veggen og lager et psykedelisk lysspill i myggnettingen over meg. Jeg kikker bort på medbrigadist Sebastian som ligger ved siden av, som ser tomt ut i lufta mens han pendler rolig fram og tilbake. Vi ligger sånn og hører på den febrilsk kaklende høna en stund uten å si noe. Selv om vi nettopp har våkna etter ti timers mer eller mindre sammenhengende søvn, er kroppene slitne på grunn av varmen de kompenserer for døgnet rundt. Elmer, den mellomste av de fem brødrene stikker hodet inn døra. Det har kommet en mann som skal hente dere til frokost, sier han. Vi famler oss så fort vi makter ut av hengekøyene for å gripe fatt på den første dagen i landsbyen Río Polochic II, landsbyen med den røde jorda.

Her lever 81 av de 769 familiene som ble tvangsfordrevet fra hjemmene sine i mars 2011. Det var selskapet Chabil Utzaj sine private bevæpna styrker som jaget folk ut av husene sine i 14 landsbyer i Polochicdalen. Først i mars i fjor fikk de 81 familiene tildelt jorda det tidligere ble drevet en gummitreplantasje på. Litt etter litt har de konstuert livene sine på nytt. De har bygd hus av trestokker og palmeblader, støpt vaskekar ved vannkilden og har etablert en liten butikk hvor man kan kjøpe det nødvendigste med den lille inntekten gummiproduksjonen de har gjenopptatt genererer. Men staten har ikke gjort som lovet, for jorda er fortsatt ikke deres. Fortsatt er det en lang vei å gå før disse folka har fått en verdig oppreising etter at Chabil Utzaj i samarbeid med staten tok fra dem livsgrunnlaget for å oppnå profitt på sukkerproduksjon til det europeiske markedet.

Demonstrerende innbyggere fra de 14 landsbyene på møte i Panzós.

Demonstrerende innbyggere fra de 14 landsbyene på møte i Panzós.

Den 31. mars ble vi med til kommunesenteret Panzós for å delta på et møte mellom organisasjonen CUC, presidentens sekretariat og guvernøren. Representanter fra alle de 14 landsbyene var tilstede med kravene sine skrevet på plakater. Det er tydelig at politikernes lovord om bedring ikke treffer dypt hos de CUC-organiserte bøndene – de har hørt det hele mange ganger før. Likevel håper vi at staten nå holder sitt ord og kjøper jorda i Río Polochic II av eieren innen utgangen av måneden, sånn at familiene i det minste har en trygghet i jorda de lever og jobber på.

56 år gamle Julio Miguel forteller før han tar macheten på nakken og vandrer ut på maisåkeren.

56 år gamle Julio Miguel forteller før han tar macheten på nakken og vandrer ut på maisåkeren.

En dag spiser vi lunsj hos Paulina og Julio Miguel. I likhet med mange andre kvinner på landsbygda snakker Paulina svært lite spansk, men Julio Miguel forteller ivrig om det han har opplevd. «Se her», sier han og viser to arr på låret. Arrene er etter to kuler som traff ham etter at det samme selskapet angrep dem i desember 2010 på hjemplassen et annet sted i dalen ved navn Bella Flor. En annen kule traff ham i hånda, og ødela muskler og nerver så han ikke lenger kan gripe skikkelig med den. «Der vi bodde før hadde vi alt vi trengte. Jorda var godt kultivert og ga oss mais, bønner, ris, chili og forskjellige grønnsaker, men vi måtte vike for staten og selskapet. Her er det heldigvis rolig akkurat nå, men vi har jo ingenting. Jorda her er tørr og avlingene er dårlige. Nå er jorda på sitt tørreste, men vi vil så mer når regntida begynner i mai. Inntil da har vi ingenting, og maten vi får av staten er marginal. Her har vi heller ikke skole til barna eller medisinske klinikker, vi har ingen ting. Otto Perez Molina lovte jord til de 800 fordrevne familiene, men det har på ingen måte blitt overholdt. Staten hjelper oss ikke fordi de kun er interessert i penger, ikke i livene til oss bønder.»

Historiene til familiene som bor i Polochicdalen er på ingen måte enestående på denne sida av Atlanteren. Det er en gjenganger siden 1492 at urfolk og bønder blir pressa vekk fra sine hjem til fordel for kapitalistiske interesser for å slukke det europeiske markedets tørst. Men mayaene her er seige og kjemper en konstant kamp mot kapitalistenes rovdrift på naturresursene.

Sebastian tar det daglige badet i vannkilden mens svartbrøleapene flørter i tretoppene.

Sebastian tar det daglige badet i vannkilden mens svartbrøleapene flørter i tretoppene.

Sola nærmer seg horisonten og jeg og Sebastian går til kilden for å bade. Kvinnene som står og vasker klær fniser når de ser hvor skitne beina mine har blitt i løpet av dagen. De har tatt farge av jorda og har fått mursteinsrød farge. Jeg blir på et vis glad av det. Jorda blir en del av kroppen, kroppen vokser opp av jorda, jorda er rød og det er kampen også.

Tekst og foto: Ronya Reitan Solberg, Brigada sin Fronteras

En kommentar til Rød kamp om rød jord i Río Polochic II

  1. Marit Elisabet Solberg sier:

    Utrolig bra skrevet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *