Under den svarte presenningen

I skumringen en onsdagsmorgen blir to skolebusser fylt opp med rødkledde mennesker i utkanten av den lille byen Japora, i Mato Grosso do Sul. Alle med macheter, flagg, kniver og kamplyst. Bussene fylles med sang, rop og spenning i det vi kjører av gårde.Vi stopper langs en motorvei og ingen kan komme fort nok i gang med å finne pinner og kutte trær med macheter. En mann i MST-skjorte og cowboyhatt går ut i veien og veiver med armene, den første bilen er stoppet. Deretter kommer menn, kvinner og barn med buskene, pinnene og trærne de har funnet og alt blir lagt i to store hauger midt i veien, her skal ingen passere. De jordløse har til statens og tilfeldige bilisters store fortvilelse igjen laget en veiblokkade.
Veiblokkaden

Veiblokkaden

Under brigadens andre uteopphold i Brasil, fikk to av brigadistene oppleve å bo i et av Movimento Sem Terra(MST/De jordløses bevegelse) sine okkupasjonsleirer i Mato Grosso do Sul. De jordløses bevegelse okkuperer jord som ikke oppfyller sin sosiale eller økonomiske funksjon, med loven i hånd ønsker de å skaffe jord til bønder uten hjem. I okkupasjonsleirene lever familier i enkle telt laget av svart presenning, mange må leve i okkupasjoner i over ti år før de får rettigheter på jorden. Først med de juridiske rettighetene kan de begynne å dyrke, bygge hus og okkupasjonen blir til en bosetning.
Barracas

Okkupasjonstelt

Okkupasjonsleiren Jose Marcio Zoia ble til i begynnelsen av april i år. Leiren ligger like ved grensen til Paraguay og består av mye av det som kalles Brasiguayos, som er Brasilianere som har bodd lenge i Paraguay. Mange har nå vendt tilbake til Brasil med et håp om jord og en bedre fremtid. Når okkkupasjonen ble etablert bodde det rundt 300 familier i leiren.

Å bo under den svarte presenningen er på ingen måte enkelt. Livene er preget av fattigdom, usikkerhet og sårbarhet. Menneskene i leiren lever primitive liv, uten elektrisitet, uten innlagt vann, doer som er hull i bakken og i telt på få kvadratmeter som ikke alltid holder i sterke regnskurer. For meg som nordmann, tenkte jeg først at det å leve så enkelt måtte være den største utfordringen til menneskene der. Etter hvert kom de virkelige problemene og utfordringene til overflaten.
Barracas

Under den svarte presenningen

Okkupasjonen er preget av harde liv og sterke historier. Få som lever der nå har hatt det lett tidligere. Siden leiren er delvis ny mangler det arbeid, og foreldre med ansvar for store barneflokker er uten jobb. En stor del av disse er ekstremt unge, og det er ikke få enslige tyveåringer som har flere unger å passe på. Det er mange som ønsker å flykte fra den brutale virkeligheten og alkoholisme er et stort problem.

”Det verste er usikkerheten” sa Zuilda, den søte, ensomme senoraen jeg fikk bo hos under oppholdet. Hun hadde vært okkupert i 7år i en annen leir, men flyttet teltet sitt til Jose Marcio Zoia med et håp om at prosessen for jord vil gå fortere der. ”Usikkerheten og uvissheten om hva som vil skje. Hvor lenge vi må bli boende her, om vi vil bli kastet vekk herfra eller om når vi vil få jord. Alt jeg ønsker er å kunne leve et verdig liv i et hus med en hage, selv om teltet mitt ikke er så ille.”
Zuilda i Barraca

Zuilda i teltet sitt

For meg kan det hele virke håpløst. Det å bruke så mye tid av livet sitt på å vente på jord, som kanskje aldri kommer. Men i all håpløsheten er det spesielt en ting jeg beundrer: fellesskapet. I et samfunn der alle har lite er samarbeidet og måten de hjelper hverandre ut på beundringsverdig. I leiren stoler man på hverandre, ingen låser teltene sine, alt er basert på tillit. Man hjeper sine naboer med det man kan, enten det er å låne bort kaffe, fikse klær eller passe barn. Som Zuilda sa: ”Vi er alle i samme situasjon og vi alle lider. Vi overlever ikke om vi ikke hjelper hverandere.” Selv om de har lite, smiler alle – alltid!
Zuildas barraca

Zuildas hjem

Som du kunne lese øverst i denne teksten fikk vi under oppholdet i okkupasjonsleiren være med på veiokkupasjon. Fra tid til annen blokkerer De Jordløse veier over hele landet. Dette for å skape press på staten, ofte for at prosessene for jord skal gå raskere, for jordreform, for å få mat til okkupasjonsleirer og i dette tilfellet også for urfolkskampen mot lovforslaget PEC215.
MST foran skolebuss

MST foran skolebuss

Stemningen er høy, full av sang og kamprop, men etter bare noen timer dabber det hele litt etter litt av. Solen steker og de fleste søker tilflukt i skyggen barn løper rundt og klatrer i trær på leting etter frukt, men det står konstant en gruppe mennesker ved selve blokkaden. Noen må hele tiden kommunisere med politi, bilister og sørger for at det kun er ambulanser som får slippe gjennom. Klokken tre må vi i fellesskap ta et viktig valg om blokkaden skal fortsette utover kvelden, eller om alle skal bli med bussene tilbake til leiren. For de fleste er det første gang med i en veiblokkade, folk er slitne, barna er trøtte, mat og vann begynner å ta slutt. Det blir bestemt at vi skal trekke oss tilbake, men komme tilbake sterkere for å bli der et helt døgn om ikke lenge. Blokkaden blir fjernet, jubelen sprer seg og tutende biler begynner å passere. Bussene plukker oss opp og vender nesen tilbake til okkupasjonsleiren. Vi tørker svetten av pannen, det er slitsomt å kjempe for jord.
MST-gutt bak blokkade

MST-gutt bak blokkade

Jeg beunder motet deres. Jord for disse menneskene betyr verdige liv. De lider, og må leve mange harde år, men de holder motet oppe, jeg vet jeg selv aldri hadde holdt ut det samme. Menneskene som okkuperer blir stigmatisert som tyver og banditter som stjeler jord og som latsabber som ikke jobber. Men hvor hadde alle disse menneskene bodd om de ikke, sammen med MST, hadde okkupert, laget veiblokkader og prøvd å gjøre en forskjell for seg selv og samfunnet?
Tale for folket

Tale for folket

Tekst og foto: Frida Vesseltun

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *